De spesielle godbitene: Eksplosiv rødvin fra Alicante

Av og til er det bare morsomt å plukke opp en vin som egentlig har for mye av det meste, men som leverer en helt spesiell vinopplevelse. Triga 2018 fra Bodegas y Viñedos Volver i landsbyen Pinoso en times kjøring vestover fra Alicante er en slik vin. Noen vil oppfatte den som voldsom med sine 16,2 prosent alkohol og et smaksuttrykk som rett og slett er eksplosivt. Men hvis vi legger bort alle forutinntatte holdninger og bare er åpen for noe som er litt annerledes, så blir det en spennende vinreise å ha denne vinen i glasset.

Av Ulf Dalheim, publisert 14. august 2023 (vin nr. 1 i denne serien ble publisert 4. august 2020).

Dette er spalten som følger opp «Dagens vin»-serien som gikk fra mars til juli 2020, hvor jeg stoppet etter 100 presentasjoner av utvalgte basisviner. I denne nye serien blir det viner både fra bestillingslisten og basisutvalget, kanskje også parti- og testviner, til og med viner i tilleggsutvalget. Det viktigste er at de er gode og spesielle!

Sjekk de 100 utvalgte vinene i basislisten her:

Se vinene i VinPuls Julekalender 2022:

Se vinene i VinPuls Julekalender 2021:

Fikk du med deg VinPuls Julekalender 2020?

Dagens utvalgte godbit nr. 58:
Bodegas y Viñedos Volver Triga 2018 (kr. 424,80, varenr. 13455501 i BU)

Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Bodegas y Viñedos Volver er prosjektet til den anerkjente ønologen Rafael Cañizares, oppvokst i og med en stor kjærlighet til landskapet som er kjent som La Mancha. Både oldeforeldre, besteforeldre og foreldre til Rafael dyrket druer og laget vin, så han hadde tradisjoner å bygge på da han i 1988 tok ønologiutdannelse og som nyutdannet entusiast og pådriver var med på det mange kaller «den spanske vinrevolusjonen» på 1990-tallet, da en ny generasjon unge vinmakere lette opp eldre og i mange tilfeller glemte eller nedlagte vinmarker og begynte å lage vin på lokale druetyper som sto i fare for å bli utryddet.

Rafael Cañizares etablerte sitt eget vinhus Bodegas Volver i 2004. Godt modne druer, lave avlinger, lokale druer, bærekraft og minimal intervensjon er noen av hans leveregler når det kommer til vin. Nå jobber han sammen med datteren Sofia Cañizares, og navnet på en hans vinserier illustrerer godt hvordan han tenker: Paso a Paso – som betyr skritt for skritt. Volver er spansk for «å komme tilbake», så navnet på vinhuset er heller ikke tilfeldig. Det handler om å finne tilbake til det originale i La Mancha, med spanske druer som monastrell, tempranillo, merseguera, macabeo og moscatel.

Vinplantene som Bodegas y Viñedos Volver henter druene sine fra er fra 30 til 90 år gamle. Rundt hovedanlegget ved landsbyen Pinoso har de en 29 hektar stor vinmark som ble beplantet i 1957. Monastrell-druene til Triga 2018 er plantet mellom 1925 og 1935, så de nærmer seg 100 år.

-Jeg vet at La Mancha ikke er så høyt rangert av alle når det kommer til vin. Men vi skal sloss videre for det vi tror på, at dette området virkelig har potensial til å lage kvalitetsviner, sier Rafael Cañizares.

Vurderinger, poeng og medaljer hentet hjem i internasjonale konkurranser bekrefter at han har oppnådd mye av dette. Hans Tarima Hill 2015, laget på 100 prosent monastrell-druer, ble rangert som beste spanske vin og nummer 17 totalt da det amerikanske vinmagasinet Wine Spectator satte opp sin liste over verdens 100 beste viner for noen år tilbake.

Dagens utvalgte vin, Triga 2018, har fått 93 poeng av spanske Guía Peñin, 92 poeng av Wine Spectator og 90 poeng av Robert Parker, så det er ikke bare VinPuls som syntes dette var spennende drikke. Det er mye moden mørk frukt her, søte blåbær og konsentrerte sorte bjørnebær. Men den har også innslag av lakris, røyk, viltkjøtt, lær, krydder og fat. Ja, det er voldsomt dette, men som jeg også sier: Morsomt! Intens, men også elegant. Konsentrert, rik, lang.

Drueblenden er 85% monastrell og 15% cabernet sauvignon (plantet i 1981). Monastrell er en opprinnelig spansk drue, men nå kjent som mourvedre i Frankrike og mataró i Australia og California. Det franske navnet på druen er nok utledet av landsbyen Murviedro i Valencia, i et området hvor monastrell «alltid» har vært dyrket.

Brødrene som tar vare på lokale druer

Heldigvis er det blitt et stadig større fokus blant vinprodusenter å rendyrke de regionale særegenhetene og ikke minst ta vare på lokale druevarianter som i noen tilfeller har stått i fare for å dø ut. Brødrene Sánchez Rodríguez i Valdeorras i Galicia har tatt med seg arven fra foreldre og besteforeldre og rendyrker viner på druer som i generasjoner har vært typiske for området de representerer. To av dem er hvitvinsdruen godello og den røde mencía. Derfor trekker vi frem to viner som dagens utvalgte; Alan de Val Godello 2022 og Alan de Val Mencía 2021.

Av Ulf Dalheim, publisert 31. mai 2023 (vin nr. 1 i denne serien ble publisert 4. august 2020).

Dagens utvalgte godbiter nr. 57:
Alan de Val Godello 2022 (kr. 255,00, varenr. 15283701 i BU)
Alan de Val Mencía 2021 (kr. 239,90, varenr. 15283601 i BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Har opplevd dødsulykker under innhøstingen

De tre brødrene som er ute på sin “ta vare på arven”-reise er Joaquin, Manuel og José Sanchez Rodríguez. Vindruer har vært familiens levebrød i 100 år, men dessverre har penger og etterspørsel gjort at druene som har vært vanskeligst å dyrke frem over tid er blitt neglisjert. Derfor ble det viktig for Sanchez-brødrene å hente opp igjen noen av disse da de i 1993 bestemte seg for å satse skikkelig gjennom etableringen av vinhuset Alan de Val i nærheten av landsbyen Á Rua.

Vi befinner oss i vinregionen DO Valdeorras helt nordvest i Spania. En region som er preget av bratte åssider og dype daler, spesielt der hvor vinmarkene ligger langs elva Sil. Det har i noen år forekommet at har vært dødsulykker under innhøstingen fordi drueplukkere rett og slett har mistet fotfestet og falt utfor i de bratte skråningene. Kassene de plukker druer i blir bragt ned til elva og fraktet med båt til et egnet sted for transport videre til vineriet.

Utsatt for meldugg og phylloxera

Frem til 1850 var en drue ved navn brancellao den mest utbredte i Valdeorras. Så kom det først problemer med meldugg, deretter ble vinmarkene utsatt for phylloxera-herjingene. Da de største problemene var over på begynnelsen av 1900-tallet var det lite igjen av brancellao-druer. Brødrene Sanchéz Rodríguez bestemte seg raskt for å “gjenopplive” brancellao, og omtales i dag som pionerer i dette arbeidet i Valdeorras. Deres to brancellao-viner, Castes Nobres og A Costiña, blir ofte høyt verdsatt i vinsmakinger.

Også for flere av de andre stedegne druene i Valdeorras, som caiño, sousón, godello, mencía og garnacha tintorera, var det i mange år svært lite oppmerksomhet rundt dem. Sistnevnte er en såkalt teintur-drue, dvs at den har mørk druesaft, i motsetning til de fleste andre som har fargeløs saft. Garnacha tintorera ble skapt i 1866 gjennom å klone grenache med petit bouschet. I Frankrike og mange steder ellers kalles den Alicante Bouschet. Alan de Val har en over 100 år gammel vinmark med garnacha tintorera som lager en fantastisk rødvin.

Finnes i DO’er i Galica og i León

Men her og nå er det altså to viner på godello og mencía som gjelder. Dette er druer som har stort betydning i flere av de galisiske DO’ene, spesielt i Bierzo, men også i Ribeiro, Ribeira Sacra, Monterei og i Valdeorras hvor Alan de Val holder til.

“Det er vanskelig å flasketappe smaken av terrenget, men noen ganger er det mulig”, er brødrenes slagord som de trykker på etikettene sine. Det er et klart statement om at lokalt særpreg er viktig når de jobber med vin. Etter å ha begynt nærmest fra grunnen av i 1993, fikk de ganske raskt så stor etterspørsel etter vinene sine at de i 2006 kunne investere i et nytt og moderne vinanlegg hvor deres viktigste vinmark, Finca Pedrazais, omkranser bygningene. En annen vinmark med flott druemateriale er kalt Á Costina. I tillegg til å dyrke vinplanter, har brødrene også en liten planteskole for å få frem gode stiklinger. Men viktigst for dem er produksjon (og salg) av vinene som lages.

Både godello og mencía er matvennlige

Godello-druen er utvilsomt den viktigste hvitvinsdruen i Valdeorras, en drue som gir eplekjekke, friske, ganske komplekse og smaksrike viner som tåler lagring godt, og som er svært matvennlige. Alan de Val Godello 2022 vil være flott følge til sjømat, ikke minst skalldyr, men også til lyst kjøtt, pastaretter og modne oster. Forvent en livlig, intens vin med lett mineralitet, stor saftighet og smak av modne, grønne epler, hvit frukt og moden sitrus. Hint av blomster, fersken, aprikos og grønne urter.

Mencía-druen er kanskje mest kjent i Norge som hoveddruen i rødviner fra El Bierzo. Den kan fremstå med relativ lys rødfarve, mange er drikkemodne som unge, men mencía leverer også viner som er både konsentrerte og stramme, og som også kan ha godt av noe lagring. Mest brukt i Valdeorras og Ribeira Sacra i Galicia samt El Bierzo, Rias Baixas og León i Castilla y León.

Alan de Val Mencía 2021 har fint balanserte aromaer, både røde og mørke bær, god fruktmodenhet, hint av syltetøy. Innslag av lakris, krydder, tørkede blomster og plommer. Fin tanninstruktur, god lengde. Vil gå godt til fet fisk, lyst kjøtt, risretter, pasta, pølser og oster.

Er dette Polets beste rødvin under 150 kroner?

Dette må være en av de beste – om ikke den beste – røde vinen under 150 kroner på Vinmonopolet akkurat nå: Arbocala Toro Crianza 2020, fra ett av de tre vinhusene som hører til Grupo Palacio de Villachica. En velbalansert, ung, men fyldig og smaksrik vin på druen tinta de toro, som er en lokal klone av tempranillo-druen. I det karrige jordsmonnet og de tøffe klimatiske forholdene i Toro, «blomstrer» den opp og leverer strukturerte, bærfruktige, tiltalende viner som denne. Med moden rødbærfrukt (jordbær, kirsebær og bjørnebær), i kombinasjon med blomster, urter, krydder (pepper), vanilje, kaffe og kokos. Tanninene er der, men de er tilnærmet fløyelsmyke.

Dagens utvalgte godbit nr. 56:
Arbocala Toro Crianza 2020 (kr. 149,90, varenr. 15548101 i BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Grupo Palacio de Villachica omfatter som nevnt tre vinhus: ett i Toro hvor nettopp eiendommen Bodega Palacio de Villachica ligger og er et slags hovedkvarter for gruppen. I tillegg har de vinhus i Ribera del Duero og i Rioja.

Palacio de Villachica er et klassisk, majestetisk spansk slott/villa bygget i 1800, med en mytisk historie om en kvinne som ble beskrevet som introvert. Hun iførte seg alltid sorte klær og var så sky at når hun beveget seg utendørs, ble hun fraktet i en lukket hestevogn så hun skulle unngå nysgjerrige blikk.

Fikk en datter med hushjelpen

Sentralt i eiendommens historie står Luis Villachica som var et meget velholden mann i Toro frem til han døde i 1920. På Palacio de Villachica hadde han som vanlig var på denne tiden mange tjenere. En av disse var en hushjelp ved navn Marta som Luis hadde et spesielt godt øye til. Så godt faktisk at han gjorde henne gravid og hun fødte en datter som fikk navnet Victoriana.

Luis Villachica ville ikke vite av dette uekte barnet, så Victoriana ble sendt bort kort tid etter fødselen. Victoriana returnerte ikke til Toro før hun var blitt 23 år gammel. Ikke lot hun seg til kjenne som datter av Luis Villachica heller.

Men før han døde, tilsynelatende barnløs, hadde han fått høre om sin datter og i sitt testamente etterlot han alt sitt gods og gull til nettopp Victoriana. Hun igjen døde også barnløs, med et testamente som klart fortalte hva hennes etterlatenskaper skulle brukes til. Palacio de Villachica ble en slags skole for kommende prester.

I dag et vinhus og et besøkssenter

I dag er Palacio de Villachica både et vinhus og et besøkssenter for vinturisme. Vinmarkene ligger i nærheten av den staselige villaen, ikke minst Pago de San Andrés hvor de beste druene til toppvinen Dehesa de San Andrés hentes. Vinstokkene der er fra 30-50 år gamle, på rundt 700 m.o.h.

Druene til Arbocala kommer fra utvalgte parseller i en vinmark i Valdefinjas ikke langt fra landsbyen som har gitt navn til vinregonen DO Toro. 2020-årgangen i Toro beskrives som svært vellykket. Det var veldig tørt og varmt dette året, men det gjorde at de høytliggende vinplantene, til tross for redusert volum, fikk druer av eksepsjonell kvalitet.

Det merker vi godt i vinen Arbocala Toro Crianza 2020. «Tierra de sabor» står det oppe i hjørnet av etiketten. «En smak av jorden» betyr det rett oversatt. Dette er en vin som viser Toro-vinene fra sin beste side. Og så er den i tillegg så rimelig at den utvilsomt er ett av de beste kjøp under 150 kroner akkurat nå. Perfekt til spansk spekemat og pølser, grillet kjøtt og modne oster.

Les om denne flotte albariño-vinen fra Attis Nana

Dagens utvalgte godbit nr. 55:
Attis Nana Albariño Old Vines 2021 (kr. 379,00, varenr. 15074701 i BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Dette er vinen som tar den spanske albariño-druen til et nytt kvalitetsnivå: Attis Nana Albariño Old Vines 2021. Men for å fortelle hele historien om en av de nye stjernene i Rias Baixas-regionen i Galicia, må vi først ta turen tilbake til oldtiden og den mytologiske figuren Attis, en frygisk vegetasjonsgud som det hevdes ble gjenfødt av elvenymfen Nana. Da har du navnet på vinhuset og denne vinen på plass. Resten kommer etter hvert…

Vinen vi trekker frem som dagens spesielt utvalgte er laget av vinhuset Attis Bodegas y Viñedos som holder til i Val do Salnés, midt i hjertet av Rias Baixas. Med Atlanterhavet som nærmeste nabo er det her skapt et klima som i kombinasjon med et spesielt variert jordsmonn, med mye granitt, sand og leire, sørger for at albariño-druen leverer maksimalt.

Bak vinhuset Attis Bodega y Viñedos står de to brødrene Rubustiano og Baldomero Fariña som er yngste generasjon i en familie som har dyrket vindruer gjennom tre generasjoner. Da brødrene startet sitt eget prosjekt hentet de inn den franske ønologen Jean-Francois Hebrard. Sammen ville de med sterkt fokus på druetyper og terroir jobbe for å heve nivået på viner laget på lokale druer i Rias Baixas. For hvitviner er det først og fremst albariño-druen som gjelder, men Attis lager også oransjevin, søte viner og en rekke spennende røde «Atlanterhavsviner» på druer som sousón, brancellao, pedral, caiño tinto og espadeiro.

La oss gå litt tilbake til mytologien, hvor det er mange myter rundt opphavet til Attis. Hen dukket opp rundt 1300 år før Kr. og be med inn i grekernes myteomspunne verden 300 f. Kr., hvot Attis var en del av Kubele-dyrkelsen, som bl.a. handlet om at jordens frukter døde om høsten gjenoppsto neste vår, akkurat som vinplantene gjør. I noen skrifter fortelles det at Attis, inspirert av datidens evnukker, kastrerte seg selv og døde, men gjenoppsto som sønn av elvenymfen Nana.

Albariño-druen har ikke like lang historie som Attis og Nana, men i dagens vinverden er noen av vinstokkene i nettopp Rias Baixas historiske, for der finnes noen av verdens eldste upodede vinstokker, rundt 300 år gamle. Det er mye spesielt ved Rias Baixas og albariño, en drue som i stor grad er begrenset til Rias Baixas i Galicia og Vinho Verde i Portugal (hvor den kalles alvarinho). Oppbindingen av drueplantene kalles pergola, som er et slags paraply-system der druene henger ned under et «tak» av grener og blader. Systemet er vokst frem som en nødvendighet, både for å unngå råteskader i et relativt fuktig atlanterhavsklima og for å skape plass mellom vinradene for å dyrke grønnsaker som gjorde fattige bønder mer selvhjulpne i matveien.

Rias Baixas er i tillegg til sjøluften fra Atlanterhavet preget av de fire elvene Muros y Noia, Vigo, Pontevedra og Arouso som alle har vinmarker langs sine bredder. Regionen er inndelt fem sub-regioner, Ribeira do Ulla, O Rosal, Val do Salnés, Soutomaier og Condado de Tea som alle likt jordsmonn men likevel forskjellig terroir. De små albarinõ-druene med sitt tykke skall får derfor ulikt trykk ut fra hvor den er dyrket. Det karakteriserer også vinene fra Attis Bodega y Viñedos, ut fra type albariño-klone, plots i vinmarkene hvor druene er hentet fra og produksjonsmetoden. Det handler om å få ut alle nyanser og aromaer.

Druene til Attis Nana Albariño Old Vines 2021 er hentet fra en vinmark hvor vinstokkene er rundt 60 år gamle. Etter gjæring på franske eikefat har vinen fått 12 måneder med skallkontakt, med jevnlig battonage (omrøring). Aromabildet er preget av modne steinfrukter; sitroner, grapefrukt, nektariner, i kombinasjon med honningmelon, aprikos, hvite blomster og saltmineraler, samt råmandler, brioche og fataromaer. En vin som takler mye forskjellige mat, først og fremst det meste som hentes opp fra sjøen: østers og blåskjell, fisketaco, ceviche og sjømatrisotto. Men også oster som burrata, feta, gauda og manchego.

Vinen har fått 94 poeng hos James Suckling og 92 poeng av Guía Penin. VinPuls legger seg mellom disse to.

Dagens utvalgte godbit nr. 54:
Fabien Duveau Le Bourg Varrains Saumur Champigny 2021 (kr. 280,00, varenr. 14751001 i BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Paris-eliten elsket vinene og hadde dem som sin egen lille «hemmelighet» på 1960-tallet. Fortsatt har mange pengesterke parisere Loire-dalen som sin lekegrind i ferier og frihelger, og stadig drikker de nok mye vin fra appellasjonen Saumur Champigny. Men for mange har vinene fra denne lille, spesielle godbiten av et vinområde gått noe i glemmeboken.

Takknemlig skal vi være for det, for da kan vi plukke opp og kose oss med vinene fra produsenter som Fabien Duveau i landsbyen Chacé. Han er 8. generasjon vinmaker i familien, og var fra ung alder fast bestemt på å følge i fotsporene til far og bestefar, som han bokstavelig talt gjorde i barneårene. «Jeg er født på et eikefat», sier han selv med et smil.

Etter skolegang og ønologistudier hadde han praksisperioder både i Bergerac og St. Emilion i Bordeaux, deretter hos Rutherford i Napa Valley. Fra 2008 har han hatt ansvaret for familiegården hjemme i Frankrike. Her har han 20 hektar med vinmarker, beplantet med chenin blanc og cabernet franc. Det er sistnevnte drue vi skal forholde oss til i dag. Svært viktig i Loiredalen, som den er for noen produsenter også i St. Emilion, som berømte Château Cheval Blanc.

Appellasjonen Saumur Champigny ble klassifisert i1957, omfatter rundt 1500 hektar med vinmarker, og har navn etter byen Saumur som på 1200-tallet var en slags hugenott-hovedstad, under Henrik den fjerdes regjeringstid i Frankrike. Byen var også et stort og viktig senter for vinhandel.

«Etternavnet» Champigny sies å komme fra latinske campus igni (=ildsletten) som refererer til varmen området opplever midtsommers. Men mikroklimaet i området gjør at nettene tross «ilden» er kjøligere enn man skulle forvente. Det gjør godt for vinmarkene som er spredt rundt som små plots i et meget kalkholdig jordsmonn, med helt spesielle gulhvite, sandaktige og porøse steiner. Det skilles også mellom øvre og nedre del av Poyeaux.

Fabien Duveau sies å sitte på noen av «juvelene» i Loire når det kommer til vinmarker. Han har totalt 40 små og litt større parseller, beplantet med druetypene chenin blanc og cabernet franc, to druer han elsker å jobbe med. Og som han selv sier: Når du er fascinert av noe, så blir du flinkere til å gjøre ting bra med dette.

Dagens utvalgte vin kommer fra en parsell som har navnet Le Bourg Varrains hvor det er mye kalk og leire i jordsmonnet. Vinen har kun vært på sementtanker og fremstår med frisk rødbærfrukt og litt dypere mørk frukt. Tanninene er fløyelsmyke, og frukten sprudler. Pluss på med nydelige kryddertoner og noe lett floralt mot fioler og iris. Da har du en cabernet franc-vin som helt mangler de grønne undertonene som druen kan levere. Denne er rett og slett sjarmerende crisp og deilig. Vil passer til mye forskjellig innen kjøtt, både stekt og grillet. Samt til modne oster. Ja, til og med til enkelte fiskeretter.

Dagens utvalgte godbit nr. 53:
Egon Schmitt “Green Vibes” Sauvignac Trocken 2021 (kr. 192, varenr. 14194801 i BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Klimeendringene har ført til nye utfordringer for vinprodusentene. Nå gjelder det å tenke nytt! En av nyhetene i bransjen er utviklingen nye vindruer som er mer resistente mot sykdommer og som også takler økende varmegrader bedre enn de tradisjonelle, gamle druene. En nykommer som allerede leverer spennende resultater er hvitvinsdruen sauvignac, en krysning av sauvignon bland og riesling med en lenge brukt druehybrid (altså ikke en drue i vitis vinifera-familien).

Sauvignac ble skapt i 1991 av sveitseren Valentin Blattner og tyske Volker Freitag. Den sies å være en «arbeidsom» drue som modner sent og som tåler frost. Dessuten er den motstandsdyktig mot sykdommer som meldugg, soppangrep og edelråte. Tyskerne kaller disse nye motstandsdyktige vindruene for «Piwis» (pilz-wiederstandsfähigen). Dette er druer som pga sin beskaffenhet også reduserer behovet for å bruke sprøytemidler. Det er her vi godt kan kalle det vin-vin!

Pfalz-produsenten Weingut Egon Schmitt i Bad Dürkheim har relativt lenge vært opptatt av bærekraft, å ta vare på naturen, gjøre ting slik at vi bygger opp jordsmonnet, ikke bryter det ned. Å ha de riktige druene og sprøyte minst mulig er en del av dette. Tiden er overmoden for «Green vibes», skriver de på etiketten for sin Egon Schmitt Sauvignac Trocken 2021.

Vinhuset Egon Schmitt ble startet av ekteparet Inge og Egon Schmitt i 1978. Nå samarbeider de med neste generasjon, sønnen Jochen og svigerdatter Corina, om å tenke nytt, ta grep, finne nye løsninger. Ikke bare er det blitt varmere i vinmarkene, med de endringer det fører med seg, bl.a. behov for tidligere innhøsting av druer. Men været er generelt blitt mer ustabilt, med gjennomgående oftere uvær og dessuten jevnlig frost, hagl og ekstremnedbør som reduserer avlingene.

Det har rett og slett vært nødvendig å tenke nytt på mange områder, også på hva man planter og dyrker i vinmarkene sine. Sauvignac er bare en av mange nye krysninger som kommer med andre egenskaper enn det man har lett etter frem til nå.

Weingut Egon Schmitt har 22 hektar med vinmarker, og enn så lenge er det druer som riesling, grauer burgunder, sauvignon blanc, chardonnay, spätburgunder, lagrein, merlot og cabernet sauvignon som dominerer. Men i nyere tid altså denne nye krysningen sauvignac.

Egon Schmitt Sauvignac Trocken 2021 har et interessant smaksbilde. Den fremstår først som litt «fet», men viser frem både sitrus og eksotisk frukt. Et tydelig «grønt» aromaspekter der vi fornemmer selleri og fennikel, grønne urter, asparges og grønne bønner. Frukten minner om mandariner og gule epler, hint av blomster. Lyst å prøve noe nytt innen vindruer, noe som kan bli mer og mer vanlig fremover? Start med sauvignac!

Dagens utvalgte godbit nr. 52:
Château de Corcelles Beaujolais Blanc Chardonnay 2020 (Kr. 174,90, varenr. 14113801 i Basis)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Når vi snakker om hvite viner fra Burgund, er det naturlig å gå til Sentral-Burgund eller Chablis. Det er opplest og vedtatt – og sant – at det er fra disse to områdene at de fleste av verdens beste chardonnay-viner kommer. Men tar vi turen litt lenger syd, til Beaujolais et stykke nord for Lyon, kan du garantert finne svært gode chardonnay-viner, og ofte til halve prisen. Dette er en slik vin. Det er mye «burgundsk» også over denne også, men prisen er altså kun kr. 174,90.

Beaujolais er mest kjent for sine røde viner på gamay-druen, viner som delvis fikk sitt image og sin status ødelagt av Beaujolais Primeur-jippoet på 1980- og 1990-tallet. Da pumpet vinbøndene ut årets vin på den tredje torsdagen i november, en fersk og egentlig uferdig vin som ble lansert tilsynelatende uten andre tanker enn å tjene raske penger.

I dag er statusen til røde Beaujolais-viner raskt på vei oppover. For nå er det bønder som satser på, og leverer, kvalitet som går i bresjen. Komplekse, dype, lagringsdyktige viner fra enkeltvinmarker, på druer fra gamle vinstokker. Da oppdager vi at gamay er en riktig så spennende drue.

Men her og nå altså hvit Beaujolais. Området Beaujolais (etter byen Beaujeu) fikk sin AOP-statues (Appellation d’Origine Protégée) allerede i 1937, da utelukkende med fokus på de røde vinene. Chardonnay utgjør bare noen få prosent av arealet i områdets vinmarker. Kvaliteten er imidlertid der, fra vinstokker plantet i et mineralsk og svært granittholdig jordsmonn.

Produsenten av dagens utvalgte vin, Château de Corcelles, kan vise til en mange hundre års historie i området. Selve slottet ble gjenoppbygget på 1400-tallet, og på 1500-tallet fikk det den franske renessanse-stilen som preger det i dag. Stedet er absolutt verdt et besøk nesten bare for det, for Corcelles er en prakteiendom med stor turist-appell.

På vinsiden besitter dagens eiere 87 hektar med vinstokker, hvorav kun syv hektar er Beaujolais Blanc, i Pruzilly og Corcelles en Beaujolais, en vinmark rett foran slottet. Jordsmonnet der er preget av leire og kalkstein, perfekt for chardonnay. Gjennomsnittsalderen på vinstokkene er 45 år.

2020-årgangen beskrives som «en tidlig årgang», preget av rekordvarme om våren, noe som satte i gang spiring og blomstring. Tørke gjennom sommeren og en hetebølge i august førte til en reduksjon i volum, men det var lett å få modne druer, og plukket på riktig tidspunkt ga det konsentrerte og fruktige viner som minner om 2005-årgangen, som man i ettertid ser produserte viner som egnet seg for lagring.

Denne har fått en tid på bunnfall, noe som har sørget for ekstra dybde. Forvent en fruktig, balansert og ganske rik vin med smak av gule epler, plommer og fersken. Innslag av hvite blomster, lett mineralitet, god friskhet og bra lengde. Absolutt mye vin for pengene, og helt klart et attraktivt alternativ til Bourgogne Blanc eller Chablis som begge ligger godt over denne prismessig. Prøv vinen til fisk og skalldyr eller terriner og grønnsakretter.

Château de Corcelles har også en rosé (Rosé d’une Nuit) og en rød Beaujolais (Brouilly Les Roches) tilgjengelig på Vinmonopolet.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Frankrike/Ch-de-Corcelles-Beaujolais-Blanc-Chardonnay/p/14113801

Dagens utvalgte godbit nr. 52:
Szigeti Grüner Veltliner Klassik Extra Brut (kr. 199,90, varenr. 13610601 i Basis)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Å si at man vil fremheve hver enkelt drues egenart og karakter høres veldig naturlig ut når det kommer fra en vinprodusents munn. Men østerrikske Peter Szigeti gjør det ikke spesielt enkelt for seg selv for å oppfylle visjonen sin. Han bruker nemlig et mangfold av druer.

Sektkellerei Szigeti i Gol i Burgenland (Niederösterreich) har en portefølje som omfatter vin laget på hele 11 forskjellige druer: grüner veltliner, riesling, pinot noir, chardonnay, pinot blanc, blaufränkisch, muscat ottonel, zweigelt, welschriesling, st. laurent og müller thurgau. Puuhh! Men Szigeti-folket klarer bragden. Sjekk bare ut denne aromatiske, friske og matvennlige grüner veltliner-varianten til rett under 200-lappen på Vinmonopolet.

«Don’t forget to sparkle» er slagordet for Sektkellerei Szigeti, som ble startet i 1991, og som drives av Peter og Norbert Szigeti. De tar ingen snarveier i fremstillingen av de musserende vinene sine. Vinene (kun musserende) produseres etter Méthode Traditionelle, eller «champagne-metoden» som vi kjenner den som. Det betyr at all annengangsgjæring skjer inne i flaskene, og med lang tid på bunnfallet. Opptil ti år faktisk!

Som mange champagnehus i Frankrike, leier Szigeti vinmarker eller kjøper druer fra druedyrkere de har kontrakt med, i tillegg til druer fra vinmarkene de selv eier. Tett oppfølging av hva som gjøres gjennom året med vinplanter de ikke selv kontrollerer er viktig for kvaliteten. Og arbeidet i kjelleren i kjelleren er så manuelt som det kan bli. Selv om mennene som gikk rundt i kjellergangene og snudde på flaskene som lagres med korken vendt nedover, og som kunne klare 30 000 flasker per dag, nå er erstattet av maskiner. Når alt av gjærrester er samlet i flasketuten, kjøles flaskehalsen ned til minus 22 grader slik at bunnfallet med gjæren kan trekkes ut før flaskene rekorkes og er klare for markedet.

Landsbyen Gols ligger nesten innerst ved Neusiedler See, ikke langt fra grensen til Ungarn. Mange av beboerne i området drar gjerne over grensa for å spise rimelig på ungarske restauranter. Ikke minst får du foie gras til gode priser der. Klimamessig kan det være utfordrende for vinmakerne, med det såkalte pannonske mikroklimaet, der den grunne, lange innsjøen Neusiedler See sørger for såpass mye fukt at edelråte skapt av soppen botrytis cinera ofte opptrer mot slutten av vinhøsten. Naboer til Sektkellerei Szigeti, som f.eks. Heidi Schröck, lager noen fenomenale dessertviner med botrytis der.

Men Szigeti-familien har satset utelukkende på musserende varianter, mange av dem svært tørre, friske utgaver, markedsført under tre forskjellige etikettserier kalt Freedom, Prestige og Triubute. Ukens utvalgte er benevnt som en «Klassik Österreichischer Set». Szigeti Grüner Veltliner Klassik Extra Brut er først og fremst veldig aromatisk, med tydelig druepreg. Det er ofte god substans i de stille vinene på denne druen, og her kombineres dette med litt parfymert blomsterpreg, krydder (pepper), urter og frukt mot sitrus, fersken og epler. Pluss på med noe bakverk og nøtter og myke, gode bobler, så har du denne musserende vinen i et nøtteskall. Prøv den til skalldyr og sjømat, eller som en aperitiff.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/%C3%98sterrike/Szigeti-Gr%C3%BCner-Veltliner-Klassik-Extra-Brut/p/13610601

Dagens utvalgte godbit nr. 51:
Domaine Patrick Baudouin Effusion Anjou 2019, nr. 282101, kr. 299,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

En av de mest spennende hvitvinsdruer jeg vet om er chenin blanc. Likevel er den av mange sørgelig oversett i en verden der chardonnay og riesling får enormt mye oppmerksomhet (joda, det er fortjent, men…). Sør-Afrika har skapt en fornyet interesse med en rekke flotte for chenin blanc-viner det siste tiåret, men skal man ha ekte vare bør vi gå til Loire-dalen, hvor chenin blanc får vise sin store bredde, fra de helt tørre til de nærmest rasepregede, søte dessertvinene. Ut fra konsentrasjon og lagringsdyktighet (gjerne 30 år!) på de søte utgavene, er de faktisk betydelig underpriset.

Vinbok-forfatteren Jim Ainsworth har beskrevet chenin blanc som «de hvite druenes Dr. Jekyll og Mr. Hyde», ala den stygge andungen som forvandles til en flott svane. Det gjelder bare å behandle den med respekt. Det gjør Patrick Baudouin, produsenten bak dagens utvalgte vin. Og vinen han har gitt navnet «Effusion» er et godt eksempel på hvilket stort spenn i deilige aromaer også en vellykket tørr chenin blanc-vin kan fremvise. Imponerende syre som balanserer utmerket med blomster, meloner, epler, nøtter, sitrus, aprikos og honning. Dette er en vin som drikker veldig godt nå, men som har lagringspotensiale til gagns.

Det er i appellasjonene Anjou og Touraine at de beste tørre chenin blanc-vinene lages. Domaine Patrick Baudouin holder til i landsbyen Chaudefonds-sur-Layon i Anjou. Han har 13,5 hektar med vinmarker i et område med jordsmonn preget av mørke steiner i det som kalles Massif Armoricain. Det har gitt en «cocktail» av granitt, skifer, vulkanske avsetninger, steinkull, sandstein og kvartsitt. Der dyrker og lager Baudouin viner på druene chenin blanc, cabernet franc og cabernet sauvignon. Eiendommen har vært økologisk sertifisert siden 2002 og kun naturlig gjær brukes.

Patrick selv flyttet tilbake til Loire i 1990, etter å ha bodd og jobbet i Paris i tolv år. Han restartet da familievinhuset som var grunnlagt i 1920 av hans oldeforeldre. Og han er veldig opptatt av gamle tradisjoner, at man ikke skal tukle for mye med vinene.

-Jeg «føder» vinene mine, jeg produserer dem ikke industrielt», sier Patrick Baudouin som mange omtaler som ett av de nye stjerneskuddene i Côteaux du Layon og Quarts de Chaume. Den legendariske samleren Michel Chasseuil har laget en liste over «100 årgangsskatter». Der er Baudoun eneste representant fra Loire.

I tillegg til å lage egne viner, har Patrick Baudouin engasjert seg sterkt for å ta vare på de opprinnelige grunnverdier i AOC-systemet for området. Han vil bl.a. ha bort muligheten til å kaptalisere dessertvinene (bl.a. å tilføre sukker) og justere den naturlige syren. Området og vinmarkene har nærhet til Atlanterhavet, men et såkalte Massif Vendeen sørger for at atlantiske skyer og luft stoppes. Faktisk har Côteaux dy Layon mindre nedbør enn det meste av Frankrike ellers, egentlig veldig likt slik det er i Alsace pga Vosges-fjellkjeden. Beliggenheten mellom de to elvene Layon og Loire gjør imidlertid at botrytis kan dukke opp jevnlig. Det er derfor de søte vinene på chenin blanc blir så gode.

-Vi har nok botrytis hvert eneste år. Det er en stor fristelse å vente på den, men også forbundet med å ta en risiko, sier Patrick Baudouin. Men akkurat nå handler det om hans tørre viner, der «Effusion» er et utmerket sted å begynne reisen.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Producenter/Patrick-Baudouin/Patrick-Baudouin-Effusion-2019/p/282101

Dagens utvalgte godbit nr. 50:
Reyneke Cabernet Sauvignon 2017, nr. 13965501, kr. 889,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Halvveis til hundre (!) med denne serien i dag, og det markeres med et virkelig smykke av en vin, laget i ytterst få eksemplarer, hvorav noen få også er havnet i Norge. Er du på jakt etter en spesiell vin til å legge i kjelleren, så har du en god kandidat her. Den har fått 24 måneder på fransk eik, og de få flaskene som er tappet kommer fra seks utvalgte fat. En Bordeaux-inspirert vin fra Stellenbosch i Sør-Afrika, med skikkelige muskler, fra en årgang som beskrives som en av de beste etter tusenårsskiftet, på nivå med 2003, 2009 og 2015. Jeg var der selv i mars 2017 og fikk høre at produsentene hadde store forventninger til vinene fra dette året.

Bak denne imponerende vinen står Johan Reyneke, en lidenskapelig surfer, i tillegg til å være filosof, vinprodusent og et medmenneske med et varmt hjerte og stor omtanke for de rundt seg som ikke har det like bra. Han driver ikke bare økologisk, men tror så mye på biodynamiske prinsipper at selv Rudolf Steiner ville ha lyttet med åpen munn om han hadde fått høre Reyneke predikere sitt budskap. Her gjøres det ingen kompromisser.

Reyneke Cabernet Sauvignon 2017 er dyp mørk, glitrende rød på farve. Konsentrert og nærmest intens fruktighet, mot sorte kirsebær og bjørnebær, med en god saftig syresnert og merkbare tanniner. Jeg lot den stå en stund i karaffel, og utover i smaksbildet kom krydder- og peppertoner, mørk sjokolade, kakao, sigarkasse, blyantspiss, lær og fat. Tankene går litt i retning av en ung, heftig franskmann, men det er en varmere, og mer åpen frukt her. Av matfølge til tenker jeg viltkjøtt som reinsdyr og hjort her, kanskje også rype/storfugl og storfe. Men som sagt, la en først få ligge og godgjøre seg i kjelleren, gjerne ti år eller mer. Tar du den før det, må du gi den noen timers lufting.

Johan Reyneke startet med bare noen få hektar som hans mor hadde fått plantet. Han hadde da selv studert filosofi og miljøetikk, og var lenge dypt nede i Nietzsche, Kant, Sokrates og Thales, med norske Arne Næss som et forbilde. Samtidig drev ha aktivt med surfing (som han fortsatt gjør). Moren, som var sykepleier, drev gården som akademikerfaren tidligere hadde kjøpt for at familien skulle ha «et sted på landet». Så ble hun syk, og Johan bestemte seg for å hedre henne ved fullt og helt gå inn for det å lage vin, med en filosofi og en tro på bærekraft som viktig ballast.

-Ikke overraskende ble jeg raskt grepet av livet som bonde og vinprodusent. Det var noe med livsstilen, nærheten til naturen og jobben i vinmarkene som grep meg. Jeg følte at jeg hadde fått en ny mulighet i livet, fortalte Johan Reyneke meg da jeg møtte ham første gang i 2015.

I mange år drev han gården helt alene, men nå har han fått inn en medhjelper, ønologen Nuschka de Vos som faktisk har hatt ansvaret for 2015- og 2017-årgangene av Reyneke Cabernet Sauvignon. Hun hadde møtt Johan underveis i studiene, og etter å ha fullført dem og hatt praksis hos produsenter i Bordeaux, Mosel og New Zealand, fikk hun «drømmejobben» og kunne begynne hos Reyneke Wines i 2015. Nuschka er like dedikert i sitt arbeid og like prinsippfast i hvordan jobbe med vin som det Johan er.

Reyneke Wines holder til ved Polkadraai hills i Stellenbosch. Der utmerker Johan Reyneke seg også gjennom et prosjekt der han hjelper fattige arbeidere med å bygge egne boliger, samt at han støtter Fairtrade. Egne viner under etikettene Cornerstone og Vinehugger gir inntekter til dette. Flere ansatte ved gården har fått egne hjem gjennom dette, og Reyneke har betalt universitetsutdannelse for ansattes barn. Enda en god grunn for å kjøpe og smake på flere av Reyneke-vinene. Men den beste grunnen er at de smaker utrolig godt!

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/S%C3%B8r-Afrika/Reyneke-Cabernet-Sauvignon-2017/p/13965501

Dagens utvalgte godbit nr. 49:
Askaneli Rkatsiteli Qvevri 2019, nr. 12641701, kr. 169,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

På en måte tok det nesten 8000 år før qvevri-vinene fra Georgia kom til Norge. For selv om det sporadisk har vært viner fra Georgia å få i Norge, var det først i fjor høst at Vinmonopolet lanserte sine første georgiske viner. Merkelig egentlig, når nettopp Georgia ansees for å være «vinens vugge» altså stedet hvor man først begynte å lage vin. De tidligste arkeologiske funn for vinproduksjon i verden er gjort her, og dateres til 6000 år f.Kr.

De fleste hvitviner fra Georgia, som denne, benevnes som oransjevin – gjerne også naturvin. Og da steiler kanskje mange, som har hatt dårlige opplevelser med slike viner. Alle oransjeviner er annerledes enn det vi tradisjonelt drikker fra de «klassiske» vinområdene, og noen er også ganske så obskure. Askaneli Rkatsiteli Qvevri 2019 er på den «snille» siden, med god friskhet og modne fruktaromaer som både er delikate og spennende: Nype, roseblomst, fioler, hvit fersken og ville urter, med innslag av tørket frukt, fiken og nøtter. Svakt oksidativt er den også. En vin som er morsom å servere til mat, som smaksrike, kjøttbaserte supper, spekemat, lyst kjøtt (kylling og svin) og modne oster. Imponerende er også den lave prisen. Til kr. 169,90 får du mye for pengene, ja dette er et meget godt kjøp.

Askaneli Brothers er oppgitt som produsentnavn, men brødrene heter egentlig Chkhaidze og kommer fra en familie som har drevet innen vin og sprit siden 1880. I dag eier familien to vinanlegg og ett destilleri, og har flere merkenavn (Askaneli, Anaseuli, Dora, Artwine, Darejani og Orveli) for vin, brandy og chacha (druevodka/grappa). Virksomheten til Chkhaidze-familien er i volum blant de tre største i Georgia, og de driver også restauranter og hotell. Vinhuset Askaneli ble etablert i 1998, med navn fra den nærliggende landsbyen Askana i Guria-regionen.

Noen ord om qvevri er også på sin plass når vi snakker om georgisk vin. Kvevri (på norsk) er leirkrukker som er brent og innsmurt innvendig med bivoks. Størrelsen kan være fra 20 til 10 000 liter, men mest vanlig er krukker på 800 liter. Det spesielle er at de graves ned i sanden, en tradisjon som oppsto fordi man ville ha mest mulig stabil temperatur i et land som har varme somre og iskalde vintre. Når vindruene er presset, tømmes druemost og skall over i kvevri-krukker som så forsegles. Hvitvin gjæres og lagres med lang skallkontakt, får mørk farve, og derfor benevnes de oransjevin. Dagens utvalgte vin har hatt seks måneder på kvevri. Teknikken med å bruke leirkrukker ble i 2013 tatt med på «UNESCO Intangible Cultural Heritage List».

Under Sovjetunionens storhetstid, før Gorbatsjov la ned mye av vinproduksjonen i sovjetstatene, kjempet druen rkatsiteli med spanske airen om å være verdens mest beplantede i areal. Begge brukes også i brandy-produksjon på grunn av sitt høye syrenivå. I Kakheti-regionen hvor Askaneli Rkatsiteli Qvevri 2019 kommer fra, blendes den ofte med en annen lokal drue (mtsvane), men her er det 100% rkatsiteli. For røde viner er saperavi den mest brukte (og beste) druen. Askaneli har også en saperavi-vin på Vinmonopolet.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Georgia/Askaneli-Rkatsiteli-Qvevri/p/12641701

Dagens utvalgte godbit nr. 48:
Granbazán Albariño Etiqueta Verde 2020, nr. 1362101, kr. 219,90 (BU)

Norsk sjømat er på sitt beste nå, og da gjelder det å ha riktig vin i glassene. Den spanske albariño-druen er perfekt til mye forskjellig sjømat, fra østers og blåskjell til fiskeretter med rike sauser. Det skyldes naturligvis nærheten til den spanske kysten nord for Vinho Verde i Portugal, der «fjordarmen» Ria De Pontevedra deler opp det kuperte landskapet.

Bodegas Granbazán er en referanseprodusent for nettopp albariño i Rias Baixas-regionen, med anlegg og vinmarker i nærheten av områdets største og viktigste by, Pontevedra. Porteføljen til Granbazán teller seks forskjellige albariño-viner, fra unge, friske og saftige utgaver til de mer komplekse som Etiqueta Verde, enkeltvinmarksviner (Veigalobos) og endatil en fatlagret versjon (Limousin).

Albariño-druen har sitt “hjemsted” i nettopp Rias Baixas og Vinho Verdo (i Portugal er druen kalt alvarinho eller cainho branco ). Sin offisielle status som DO (Denominacion de Origen) fikk Rias Baixas i 1988. Tidligere, fra 1980, ble betegnelsen Denominacion Especifica Albariño benyttet. Consejo Regulador, dvs rådet som regulerer vinproduksjonen i Rias Baixas holder til i Pontevedra.

Familieeide Bodegas Granbazãno ledes av Pedro Martínez Hernández og sønnen Pedro Martínez Moreno. De eier også den flotte Rioja-eiendommen Bodegas Baigorri. Mesteparten av vinmarkene i Rias Baixas (17 hektar totalt) ligger i Valle Salnés med vinmarker nær kysten, noe som gir et spennende preg av saltmineraler i aromabildet. Hovedhuset i Tremoedo ved kystlandsbyen Cambados, gjerne kalt verdens «Albariño-hovedstad» er verd et besøk i seg selv, bygget som et fransk château, i neoklassisk stil med helt spesielle farver skapt av hvite og blå fliser på veggene.

Vinplantene er bundet opp i en slags paraplyform (pergola) med mye luft under, noe som sørger for at man unngår problemer med det fuktige, maritime klimaet, samtidig som druene skjermes fra stekende sol om sommeren. Går man noe tilbake i tid, med stram økonomi for beboerne, var det vanlig at folk også dyrket grønnsaker under de høythengende vindruene, for å utnytte jorda mest mulig.

Mye av jordsmonnet er preget av granitt med god drenering, som også sørger for at vinplantenes røtter går dypt ned. Vinhusets sjefsønolog Diego Ríos vinifiserer hvert plot for seg, for å ta vare på de spesifikke forskjeller og variasjoner i stil som druen får fra forskjellig jordsmonn. Noen av vinene lages det kun 2-3000 flasker av i året.

Druene til Granbazán Etiqueta Verde 2020 er hentet fra vinmarker i nærheten av elvemunningen til Rigo do Arousa, fra vinstokker som er mer enn 35 år gamle. Klimaet er sterkt preget av nærheten til elva, kysten og atlanterhavet, med mye granitt i jordsmonnet. Aromabildet er preget av moden, gul sitrusfrukt (sitron og grapefrukt), friske grønne epler, pærer, noe floralt (gress og urter) samt saltaktige mineraler.

Som nevnt innledningsvis er albariño-viner en veldig god kombinasjon til sjømat. Denne er ikke noe unntak. Så klassisk albariño som det går an, og derfor viser den styrken og allsidigheten til både druen og vinene på en fremragende måte. Ikke rart at de gamle galisiske kongene og deres trubadurer priset denne druen i både dikt og sanger. La oss ta opp igjen den tradisjonen!

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Spania/Granbaz%C3%A1n-Albari%C3%B1o-Etiqueta-Verde-2020/p/1362101

Dagens utvalgte godbit nr. 47:
Massaya Terrasses de Baalbeck 2018, nr. 13599101, kr. 439,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Er du blant de mange som har oppdaget libanesiske viner gjennom den etter hvert rikholdige og spennende porteføljen fra fenomenale Château Musar? Da skal du lese videre her, for nå er det også mye annet godt fra Libanon tilgjengelig på Vinmonopolet.

Dagens utvalgte er en vin som både minner om Musar-stilen, men som står godt på egne ben, med en tydelig referanse til Rhône-dalen i Frankrike. Det til tross for at druene Massaya dyrker kommer fra Bekaa Valley (Beqaa) og Faqra i Libanon, med vinmarker på 900-1200 m.o.h. Årsaken til at jeg trekker en linje til Rhône er først og fremst drueblenden, som er grenache (40%), syrah (30%) og mourvedre (30%). Det er en sammensetning vi ofte finner i sørfranske viner.

Mye historie er knyttet til vindyrking i Bekaa-dalen. Ikke minst fordi man der finner et romersk tempel til ære for vinguden Bacchus. Så de har nok noen tusen år bak seg som druedyrkere. Om vinens opprinnelse var ved Kaukasus-fjellene og i Georgia, var de ikke lenge etter med å dyrke vindruer i det vi kjente som Persia heller. Fortsatt har de mange stedegne, helt spesielle druetyper der, selv om forbindelsene til Frankrike har ført til at både språk, tilnærming til vinlaging og ikke minst druevalget er veldig frankofilt.

Det er ikke enkelt å jobbe med vin i Libanon. Vedvarende borgerkrig er en ting, klimatisk har man også en del utfordringer, med høye temperaturer og lang vekstsesong. Massaya lager hvite viner kun av druer dyrket over 1100 meter over havet.

Tre familier som kaller seg «vignerons» (vinbønder) står bak Massaya-prosjektet, Ghosn, Brunier og Hebrard. Navnet på vinhuset, Massaya, er libanesisk for skumring. Bakgrunnen er at Sami Ghosn, som er den libanesiske partneren, hadde en blåfarvet tysk arak-flaske som inspirasjon da han på 1990-tallet utvidet familiens apotekvirksomhet med meieriprodukter, rosiner, melasse og arak. Sistnevnte er et lokalt brennevin tilsatt anisfrø.

Da Sami og broren Ramzi bestemte seg for at vinplantene de dyrket også kunne brukes til vinproduksjon, ikke bare til å destillere arak, tok de kontakt med Hebrard-familien i Bordeaux (Maison Hebrard) og Brunier (Domaine Vieux Télégraphe) i Rhône. Fra 1998 satset de tre partnerne fullt og helt på Massaya, i dag med to flotte anlegg i Faqra (ved foten av Libanon-fjellene) og ved Tanaïl i Bekaa-dalen. Tross franske partnere har Ghosn-familien full kontroll over vinproduksjonen, for å unngå at man kopierer Bordeaux eller Rhône. Både inngang til, og utstyr for, vinlaging, må være annerledes i Libanon, hevder de.

Massaya Terrasses de Baalbeck 2018 er lagret 18 måneder på fransk eik. Smak av modne røde og mørke bær, med innslag av syrlig rødbærfrukt. Eksotiske kryddertoner, uten sødmen vi kjenner fra slike viner tidligere. Og mye urter. Klart franskinspirert i stil, men mer mot Rhône enn Bordeaux. Men mest av alt libanesisk, og god!

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Libanon/Massaya-Terrasses-De-Baalbeck/p/13599101

P.S: Massaya har også en enda mer eksklusiv rødvin tilgjengelige på Polet: Massaya Gold Reserve 2011 (kr. 719,90).

Dagens utvalgte godbit nr. 46:
Christian Senez Champagne CS73 Grande Reserve 2002
– nr. 13343401, kr. 699,50 (BU)

Det har kommet utrolig mye god champagne inn på Vinmonopolet gjennom de siste årene. Mange nye, små produsenter har dukket opp med spennende kvaliteter. Her er en meget god og interessant variant, allerede snart 20 år gammel, og med en svært spesiell bakgrunnshistorie.

I hovedrollen: Christian Senez, bosatt i byen Fontette i Côte de Bars-delen av Champagne. Han var egentlig utdannet lærer, men ved siden av jobben på den lokale skolen, spedde han på inntektene med å jobbe som begravelsesagent i området. Vi er nå tilbake på 60- og 70-tallet, hvor mange fattige bondefamilier/druedyrkere ikke hadde så alt for mye oppsparte midler til å betale for begravelsene av sine kjære med.

Christian Senez aksepterte derfor å få «betaling» i form av noen rader med vinstokker i nærliggende vinmarker. Gjennom årene betød dette at han etter hvert satt på så mye druer at han kunne begynne å lage sin egen vin. Og det beste av alt: Mange av radene han hadde tilegnet seg med vinstokker var av meget god kvalitet. Eldre vinstokker, god beliggenhet i vinmarker/områder med godt jordsmonn og mikroklima. I dag har familiefirmaet totalt 21 hektar og lager ti forskjellige champagner samt en ratafia, en rødvin og en vieux marc de champenois.

Men i dag handler det om en helt spesiell champagnelansering fra Christian Senez. Den har tittelen «CS73» og henspiller på at det var i 1973 han var klar for å lage sin første egen champagne. Læreren ble vinmaker.

Navnet han valgte for familiefirmaet var Maison Familiae Christian Senez. Selv holdt Christian på som vinmaker frem til han pensjonerte seg, etter å ha gjort unna 2002-årgangen. I mellomtiden hadde datteren Angélique og svigersønnen Fréderic kommet til. I dag er det deres datter Josette (og broren Christian) som representerer tredje generasjon i firmaet som om to år kan feire sitt 50-årsjubileum.

Champagnen som vi trekker frem i dag er et lite jubileum i seg selv. Den er fra 2002, året da grunnlegger Christian Senez altså laget sin siste årgang før en ny generasjon tok over. Det spesielle er at han gjemte unna 8000 flasker i et hemmelig lager. Disse flaskene ble først hentet frem igjen i år, etter 18 (!) år på bunnfall og lansert fem måneder etter at vinen var blitt degosjert. Den norske importøren Champagneinwest har vært sterkt medvirkende til at vinen nå kommer på markedet.

Christian Senez ville gjøre noe ekstra i sin siste årgang før han pensjonerte seg i 2002, så druematerialet til denne champagnen hentet han fra utvalgte, sydvendte parseller. Det er 75% pinot noir og 25% chardonnay i blenden, og du merker umiddelbart at dette er en champagne med en unik og stor kompleksitet.

CS73 Grande Réserve har høy druekvalitet og lang lagring, noe som har skapt en moden, feit og kompleks champagne. Honninggul på farve, aromaer mot tørket frukt (kandisert sitron og aprikos), bakte gule epler, blomster, rosiner, mandler, nøtter, smør, lær og brødbakst. Og underliggende finner vi fortsatt en fin syrefriskhet, med hint av sitrus og rabarbra.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Frankrike/Cristian-Senez-CS73-2002/p/13343401

Dagens utvalgte godbit nr. 45:
Post Scriptum de Chryseia 2019
– nr. 5949001, kr. 289,90 (BU)

Det er ikke alltid at to vinmakere skaper et bedre resultat sammen enn de kanskje gjorde på egen hånd. Historien om samarbeidet mellom franske Bruno Prats og portugisiske Charles Symington er imidlertid bekreftelsen på at noe stort kan bli enda større. Prats var vinmaker og eier ved det legendariske Bordeaux-slottet Château Cos d’Estournel i Saint-Estèphe i 30 år, Charles Symington har vært ansvarlig for vinene fra Symington Family Estates i Douro-dalen like lenge. Sammen har de siden 1999 hatt prosjektet Prats & Symington i Douro, et samarbeid som først ga oss ikonvinen Chryseia i 2000, deretter Post Scriptum de Chryseia i 2002. Senere har de også lansert en tredje rødvin, Prado de Roriz, og i noen årganger kommer dessuten en svært eksklusiv vintage portvin fra Quinta de Roriz.

Noen kaller Post Scriptum de Chryseia for «lillebroren» til Chryseia. Selv sier Prats & Symington at den er partneren til Chryseia. Den lages på druene som ikke blir med i førstesorteringen når Chryseia skapes, i første rekke touriga franca (her 51%) og touriga nacional (49%). Men i noen år kan man også finne en liten andel av druer som tinta roriz, tinto cão, tinta barroca og tinta francisca i blenden.

Fullt og helt ekte portugisiske druer. Likevel får man en følelse av at det er noe som minner om en vin basert på merlot og cabernet sauvignon fra Medoc Cru Classé også. Den er elegant, balansert, strukturert, med elementer av sedertre, vanilje, krydder og lakris i seg. I tillegg til mye solid mørk bærfrukt, naturligvis, som bjørnebær og plommer. Tanniner og rødbærfrukt finner du også.

Druene hentes fra eiendommene Quinta de Roriz, som ligger som et amfiteater ned mot elva Douro i kommunen Sâo Joâo Pesquera ikke langt fra landsbyen Ervedosa, samt Quinta da Perdiz som ligger i en bratt skråning på andre siden av samme åsrygg, i Rio Torto-dalen. Begge er i Douro-underområdet Cima Corgo, men med ulikt mikroklima og jordsmonn.

Både Cos d’Estournel og Symington Family Estates er medlemmer av den eksklusive klubben Primum Familiae Vini, sammen med bl.a. Vega Sicilia, Torres, Antinori, Egon Müller, Pol Roger og Baron Philippe de Rothschild. Det var der de fant sammen i 1998 og året etter grunnla samarbeidsselskapet sitt. Bruno Prats har dessuten funnet seg partnere i andre vinprosjekt i Chile og Sør-Afrika.

Chryseia er hentet fra det greske språket og betyr gyllen, det samme som Douro egentlig er på portugisisk. Og Post Scriptum er som vi vet et slags etterord (P.S.), en tilføyelse etter at brevet eller manuskriptet egentlig er ferdigskrevet. Vinen kom som en naturlig etterfølger to år etter at den første årgangen av Chryseia var blitt lansert.

Både Chryseia og Post Sciptum de Chryseia er bevis på at produsenter i Douro-dalen kan lage stille rødviner i verdensklasse, ikke bare sin unike portvin. Dette er viner som gjenskaper portugisiske og franske vinmakingstradisjoner, men som gjør det på en moderne og mer oppdatert måte. Dette er likevel ikke noen enkle, lette, fruktige «drikk nå-viner». Begge er komplekse og konsentrerte og kan gjerne få et langt opphold i kjelleren,, Chryseia 10-15 år, Post Scriptum i inntil åtte år. Og de bør absolutt ha noe skikkelig kjøtt på tallerkenen når de åpnes og skjenkes i glasset. Årsproduksjonen av Post Scriptum de Chryseia er ca 70 000 flasker.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Portugal/Post-Scriptum-De-Chryseia-2019/p/5949001

Dagens utvalgte godbit nr. 44:
Equipo Navazos La Bota de FlorPower «Antes de la flor» 2019
– nr. 12327601, kr. 339,90 (BU)

I dag har jeg funnet frem en helt spesiell vin, fra et enda mer spesielt «prosjekt». Det hele startet i 2005 da kriminologiprofessor Jesus Barquin ved universitetet i Granada og teknisk direktør Eduardo Ojedo i Grupo Estévez startet en privat innkjøpsklubb for å handle gamle amontillado-sherryer fra glemte eller oversette bodegaer i Jerez. Den første de tappet som Equipo Navazos ble kalt La Bota de Amontillado No. 1. Da hadde de funnet en amontillado som hadde ligget urørt på fat i en kjeller i Sanlúcar de Barrameda i 20 år. Den tappet de 600 halvflasker av.

Navnet La Bota de Amontillado tok de etter en novelle av Edgar Allan Poe, utgitt i 1864. Den handlet om to vinkjennere og (u)venner som smakte vin i en kjeller i Italia, hvor det hele endte med at en av dem ble murt inn i en nisje i en katakombe og først ble gjenfunnet 50 år senere.

La Bota de Florpower er utgave No. 99 fra Equipo Navazos, og viser at duoen Barquin og Ojedo har utviklet konseptet sitt betydelig siden starten. Det har vært mange fantastiske sherryer underveis, og etter hvert også samarbeid med kjente vinprodusenter som Dirk Niepoort i Portugal og cava-produsenten Sergei Colet i Pènedes. Samt Spanias mest kjente vinhandler Quim Vila (som også har levert spanske viner til Britannia hotel).

Dagens utvalgte vin er en hvitvin laget som sherry, eller kanskje like mye en sherry laget som hvitvin. Dog er den også helt annerledes. Druene er 100 prosent palomino, dyrket i det berømte hvite albariza-jordsmonnet i sherry-triangelet mellom Jerez de la Frontera, El Puerto de Santa Maria og Sanlúcar de Barrameda. Men denne vinen er ikke tilsatt druesprit, så den er ingen sherry, mer en «normal» hvitvin med 11,5% alkohol som likevel er ganske så «unormal». Vinmarken som har levert råstoffet, Pago Miraflores La Baja ved Sanlúcar, er anerkjent som en av de beste i området, med svært gamle vinstokker.

Mens de første hvitvinene i La Bota-serien hadde lagring under et gjærlag, kalt «flor», er denne – utgave nr. 7 – «Antes de la flor», som betyr «før flor». Her er det kun lagring på ståltanker i 12 måneder. Stilen er friskere og mer balansert enn de første utgivelsene har vært. Den er kompleks, med smak av sitroner, nøtter, saltmineraler – og egentlig også en liten antydning til gjæraromaer. Det kan rett og slett ha med «miljøet» i vinkjellerne å gjøre, der det garantert er fat hvor vanlige sherryer ligger for modning under et flor-lag.

Equipo Navazos sier de jakter på viner som kan gi vinelskere «et rent uttrykk fra en drue, ett jordsmonn og ett klima». De har de lyktes med, i samarbeid med vinmakere i Jerez og Montilla. De har Andalucía i sine hjerter, det er det ingen tvil om!

Prøv denne vinen til fiskeretter, sjømat, modne, myke oster eller salater med dressinger.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Spania/Equipo-Navazos-FlorPower-2016/p/12327601

Dagens utvalgte godbit nr. 43:
Yalumba The Menzies Coonawarra Cabernet Sauvgnon 2014 – nr. 935101, kr. 499,00 (BU)

Australske viner er lett å glemme når noen spør om viner som har et solid lagringspotensial. Dette er en vin som godt tåler 10-12 år til, kanskje enda lenger, selv om den allerede er syv år gammel. Produsenten Yalumba, som står bak denne enkeltvinmarksvinen fra en vinmark (The Menzies) som ble plantet i 1975, er ett en av Australias aller beste vinhus.

Historien deres er også lang og ærerik, startet av den britiske bryggerimesteren Samuel Smith som kom til Australia i 1849 og samme år plantet sin første vinmark, visstnok i måneskinn, ved landsbyen Angaston i Barossa. Navnet på vinhuset, Yalumba, tok han fra aboriginenes språk. Rett oversatt skal det bety «alt landet rundt». I dag er den imponerende eiendommen ved Angaston, som fortsatt er hovedkvarter for Yalumba, på hele 120 hektar.

Vinmaken The Menzies er oppkalt etter en tidligere statsminister i Australia, Sir Robert Menzies, en stor vinelsker som i 1965 besøkte Yalumba og der fikk smake en rødvin han karakteriserte som det beste han noen gang hadde drukket. Da Smith-familien ti år senere plantet en ny vinmark med cabernet sauvignon-druer valgte de derfor å kalle den for nettopp The Menzies, til ære for statsministeren.

Yalumba er fortsatt i Smith-familiens eie, nå heleid av Robert Hill Smith som i 1991 kjøpte ut resten av Hill-familien. Hans tre døtre er syvende generasjon som styrer Yalumba. Sammen med flotte produsenter som Brown Brothers, Thabilk, Henschke og DeBortoli er Yalumba naturlig medlem av den eksklusive «First families of Wine»-klubben i Australia. Blant kriteriene for medlemskap er at de har holdt på i mer enn 50 år, og at vinhuset har en «ikonvin» som kan smakes i tyve årganger bakover.

En av Australias mest anerkjente vinmakere, Louisa Rose, har siden 2006 vært såkalt chief winemaker ved Yalumba. I tillegg til å ha satt australsk riesling og ikke minst utrolig flotte viognier-viner på kartet, har hun klart å gjøre rødvinene fra Yalumba mer elegante og tilgjengelige, uten stor, overmoden og ekstraktert frukt og for mye eik. Hun er en bestemt og lidenskapelig dame. Da glassprodusenten Riedel ikke hadde et eget glass for viognier-viner fikk hun laget sitt eget. Hun godtok ikke at Riedel mente rieslingglasset ville passe bra.

Yalumba The Menzies Coonawarra Cabernet Sauvignon 2014 er en imponerende cabernet fra South Australia. Den har hatt 22 måneder på nye franske fat, deretter ett år på gamle fat, amerikanske, franske og ungarske. Dette er enkeltvinmarksvin hvor parsellene vinifiseres separat. Strukturert, kompleks og rik, med eleganse oppe i all smaksrikdommen. Modne mørke frukter, solbær, mokka, lakris, sopp, skogbunn og oliven, hint av blyant, blomster, sedertre, krydder og fat. Alt du trenger er et godt og stort vinglass og noe skikkelig kjøtt til denne.

NB! Vær obs på at 2015-årgangen nå er på vei inn på lageret hos distributøren. Årgangene 2014 og 2015 er vurdert på samme kvalitetsnivå, 4 av 5 stjerner.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Australia/Yalumba-The-Menzies-2015/p/935101

Dagens utvalgte godbit nr. 42:
Musar Jeune 2019 – nr. 5892201, kr. 229,90 (Basis)

Da Vinmonopolet i september 2006 strøk den libanesiske rødvinen Château Musar fra basisutvalget, oppsto det nærmest en folkebevegelse for å få vinen tilbake i hyllene. Godt salg i bestillingsutvalget (BU) sørget derfor for at Château Musar etter drøyt ett år atter kvalifiserte seg til fast listeføring.

Reaksjonen fra kundene var et klart spark fra vininteresserte over hele landet mot Vinmonopolets firkantede politikk når det gjelder listeføringer. Du tar ikke bort en av verdens mest ikoniske viner fordi andre viner i samme priskategori (fra andre land) selger noen får flasker mer! Noen viner bør Polet kunne definere som «nødvendige» å ha, uavhengig av salget i samme prissegment.

I dag er Château Musar en kultvin som også er en solid salgssuksess. Så stor er interessen blitt for vinene fra dette historiske vinhuset i Libanon (!) blitt, at hele ni forskjellige Musar-viner finnes tilgjengelig i Norge. Fire årganger (1979, 1998, 2003 og 2014) av hovedvinen Château Musar (rød), samt to hvite varianter (Musar Blanc 2012 og Musar Jeune Blanc 2019, dessuten Musar Aana 2018, Hochar Père et Fils 2017 og dagens utvalgte, Musar Jeune 2019, også den nå tilgjengelig i basisutvalget. Musar og dens liebhabere har altså slått hardt tilbake etter nesestyveren Polet ga dem med den famøse strykningen i 2006.

Historien om unike Château Musar går på en måte tilbake til 1200-tallet, da den første i Hochar-familien kom til Libanon som fransk korsfarer. Selve vinhuset ble startet i 1930, da Gaston Hochar vendte hjem etter medisinstudier i Paris, og til sin families store skuffelse fortalte at han heller ville lage vin eller praktisere som lege. Studieoppholdet i familiens opprinnelige hjemland hadde vakt hans interesse for vin. Gaston lyktes ganske bra raskt, for med stor fransk tilstedeværelse i Libanon, var det også god etterspørsel etter vin. Han var dessuten under 2. verdenskrig blitt kjent med Ronald Barton fra berømte Château Langoa-Barton, noe som også inspirerte ham i vinstilen. Musar skulle være fransk, men med libanesisk identitet.

I 1959 overtok sønnen Serge som vinmaker, mens han fortsatt studerte ved universitetet i Bordeaux, med bl.a. Emilie Peynaud som læremester. Serge ble den som løftet Château Musar opp til verdensberømmelse, etter at den lokale, franske etterspørselen forsvant under borgerkrigene i Libanon på 1970-tallet. På Bristol Wine Fair i 1979 utpekte Decanters stjernereporter Michael Broadbent nettopp Château Musar som messens beste vin. Fem år senere valgte samme vinmagasin Serge Hochar som «Man of the year 1984».

En av mine mest minnerike vinsmakinger er da jeg i 2009 møtte Serge Hochar til en smaking i Oslo. Der serverte han den første vinen han laget – i 1959, før han fulgte opp med 1969, 1979, 1989 og 1999-årgangene. Jeg husket at jeg sammen med Master of Wine Arne Ronold konkluderte med at 1969 var den aller beste, men at alle vinene dokumenterte at Musar-vinene tåler laaang lagring. Serge Hochar selv mente at hovedvinen fra Château Musar bør få minst 15 års lagring før de åpnes, gjerne mer.

Château Musar dyrker druene sine i Bekaa-dalen, rundt 80 kilometer fra vinhusets produksjonsanlegg, i det gamle 1800-tallslottet Mzar i byen Ghazir. Tross borgerkriger med tanks gjennom vinmarkene og missiler i luften, har Musar klart å høste druer og lage vin i de fleste årgangene (1984 er vel unntaket). Druene de benytter er i hovedsak cabernet sauvignon, cinsault, carignan og grenache for de røde og de lokale variantene obaideh og merweh for hvite.

Musar Jeune 2019 er som navnet antyder «lillebroren» til Château Musar. Som alt fra Musar er den økologisk, og stilen er umiskjennelig musarsk, den også. Det betyr en lett krydret undertone. Den er laget på drueblenden cinsault, syrah og cabernet sauvignon, men er uten eikelagring. Frukten står frem, med bærtoner mot kirsebær, solbær, bjørnebær og blåbær, med en undertone av fioler. Lett krydret, fyldig og rik. Anvendelig til mye mat, helst griller eller stekt kjøtt og gryteretter.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Libanon/Musar-Jeune-2019/p/5892201

Dagens utvalgte godbit nr. 41:
Viña Valoria Gran Reserva Consecha 1968 – nr. 13358201, kr. 995,90 (BU)

En rødvin som er 53 år gammel er nå tilgjengelig på Vinmonopolet. En aldri så liten begivenhet! Fra året da Norges kronprins Harald giftet seg med sin Sonja Haraldsen. Året da Martin Luther King jr. ble skutt og drept, historiens første BigMac fra McDonalds ble solgt for 49 cents, det var vinter-OL i Grenoble og Beatles ga ut sitt «White Album». Vi snakker om 1968. Også denne høsten ble det som vanlig plukket druer i Rioja. Før helgen ble 505 flasker av en Gran Reserva-vin fra 1968 gjort tilgjengelig på Vinmonopolet. Når dette skrives, skal det fortsatt være 420 flasker igjen på lager. Er du 1968-modell er dette kanskje vinen du skal sikre deg til 55-årsdagen i 2023, eller kanskje til 60-årsdagen i 2028? For tross alderen, vil denne vinen fortsatt tåle noen ekstra års lagring.

Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/

Du har kanskje ikke hørt så mye om Bodegas Valoria tidligere. De rager liksom ikke der oppe sammen med Rioja-vinhus som Marqués de Murrieta, R. López de Heredia, Muga, La Rioja Alta, Roda, Contino eller Finca Allende. Men historien og tradisjonene er absolutt på plass, med etablering i Fuenmayor alt i 1860 av familien Pérez Foncea. I dag skal Valoria være blant kun ti utvalgte vinprodusenter i Rioja som har anledning til å selge ekstra gamle årganger. I mars i fjor kom det noen hundre flasker av 1973-årgangen av denne vinen til Norge, nå har importøren fått 505 av totalt 3000 flasker av 1968-årgangen. Den står nå som utsolgt på vinhusets nettsider, der den var priset til 98 euro. 995,90 kroner er slik sett altså en veldig bra pris.

Navnet Viña Valoria, som Bodegas Valoria bruker på en av sine vinserier, er hentet fra en spesiell vinmark i Rioja Alta, kjent som underregionen i Rioja der tempranillo-druen leverer på sitt aller beste. Familien Pérez Foncea drev mest med viner for det lokale markedet frem til 1951, da de fikk inn distributøren Francisco Quintana som partner. Det som nå markedsføres som Bodegas Valoria ble etablert først i 2010, da Bodegas Navarro Lopez og Grupo Navarro Lopez kjøpte det litt mytiske, gamle vinhuset. Navarro Lopez eksporterer spansk vin til 72 land verden over.

Det var da Navarro Lopez overtok vinmarkene, vinanlegget og ikke minst lagringskjellerne at man så hvor mye spennende vin som lå lagret der. Tusenvis med flasker av årgangene 1968, 1973, 1982, 1987 og 1999 fulgte med på handelen. Etter 1968 og 1973 kan vi altså forvente at ’82, ’87 og ’99 følger etter ut på det norske markedet.

Viña Valoria Gran Reserva Cosecha 1968 bærer alderen godt. La gå at det er bruntoner og et visst orangepreg på farven, det hører med, men umiddelbart er det relativt frisk rød og mørk frukt som åpenbarer seg i glasset. Jeg åpnet den, uten å dekantere, halvannen time før jeg skjenket den opp. Utviklingen kom i glasset etter hvert som jeg lot den få tid på seg. Vinen er først og fremst silkemyk, med bløte, tørre tanniner og en del søte kryddertoner (pepper og julekrydder). Dernest kommer den modne frukten som går fra røde bær til sorte plommer og rosiner/svisker. Hint også av noe balsamisk, lakris, lær, sjokolade og asfaltstøv. Den drikker veldig godt nå, men har kapasitet til å kunne ligge i noen år til, kanskje til og med runde 60-årsalderen. Om den går til mat? Klart det! Lam og rødt kjøtt, samt modne oster. Men utrolig fin til bare å sitte og filosofere med…

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Spania/Vi%C3%B1a-Valoria-Gran-Reserva-1968/p/13358201

Dagens utvalgte godbit nr. 40:
May Silvaner Retzstadt 2020 – nr. 7682501, kr. 219,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vin kommer tappet på forskjellige typer flasker. Mange av dem kan fortelle deg hvor vinen kommer fra. Med May Silvaner er det umulig å være i tvil – det må være en vin fra Franken i Tyskland. Både flaskeformen og druen silvaner er gode ledetråder.

For å ta flasken først: «Bocksbeutel» er betegnelsen som brukes i Tyskland på denne flate, ellipseformede flaska som er et tydelig kjennemerke på viner fra Franken, eller Franconia som regionen også omtales som. Du kan finne samme flasketype i andre land også, bl.a. portugisisk rosévin (hvem har vel ikke brukt en flaske Mateus som stearinlysholder på hybelen?). I Portugal kalles flaskeformen for cantil.

Også Italia og Hellas er det flere områder som benytter samme flasketype, som stammer helt fra antikktiden. I Franken finnes det skriftlige bevis for at vinprodusenten Bürgerspital brukte denne flasketypen alt i 1728. Flasketypen er nå EU-beskyttet for QbA- og Prädikatviner fra Franken.

Weingut Rudolf May, som står bak dagens utvalgte vin, har familietradisjoner innen vin gjennom 300 år, men Rudolf etablerte dagens vinhus først i 1998. Nå driver han det sammen med sønnen Benedikt. De holder til ved Meindreieck som er et silvaner-dominert område.

May spesialiserer seg da også på silvaner-viner, fra gamle vinstokker. De har andeler i to av områdets beste vinmarker, Himmelpfad ved Retzstadt og Rothlauf ved Thüngersheim, begge klassifisert som Grosse Lage-vinmarker. Himmelpfad-navnet skal skyldes et gammelt sagn om at det var der vinmakernes sjel dro fra opp til himmelen da de døde, mens Rothlauf kommer av de røde sandsteinene som er i jordsmonnet der.

Weingut Rudolf May har kun ti hektar med vinmarker, som gjennomgående har mye kalkholdig jordsmonn. Og så er de stupbratte, gjerne med en helning på 65-70 grader. Med eldre druestokker (her dog bare rundt 30 år gamle) og lav avkastning i vinmarkene, satser Rudolf May og sønn på kvalitet fremfor mengde. De driver vinhuset etter økologiske prinsipper. Tankegangen er at du i vinene fra Weingut May skal smake det naturen har skapt. De holder seg derfor unna alt som kan kalles manipulasjon av det druene leverer.

De beste silvaner-vinene blir av noen sammenlignet med Chablis på høyt nivå, på grunn av flott fylde, kompleks dybde, fin struktur samt både pondus og balanse. Samtidig er de både friske og elegante, med en fin mineralitet.

Her smaker du epler, fersken og aprikos, i skjønn forening med blomster, sitrus og mineraler. God saftighet, solid lengde og super konsentrasjon. Mye vin for pengene, faktisk. Dessuten en anvendelig matvin som du kan bruke til fisk og skalldyr, vegetarretter, lyst kjøtt og fjærkre samt salater med rike dressinger.

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Tyskland/May-Retzstadt-Silvaner-2020/p/7682501

Dagens utvalgte godbit nr. 39:
Finca Casa Lo Alto Tardana 2019 – nr. 12709501, kr. 249,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

I en verden hvor mye er likt, også når det kommer til vin, blir en vin-nerd som meg glad når noe helt spesielt dukker opp. Dette er en slik vin. «Hyperlokal» er det noen som sier om Casa Lo Alto Tardana, fordi druen tardana er så lokal at bare noen ytterst få vinhus har den i vinmarkene sine, og enda færre bruker den til å lage en endrue-vin.
Men de som gjør det, som Finca Casa Lo Alto, klarer å lage en hvitvin som virkelig skiller seg ut. Frisk, aromatisk, floral, fyldig og matvennlig. Med aromaer i retning av hvite frukter (fersken og hvit grapefrukt), grønne epler, fennikel, appelsinskall, roseblader og anis. Samt en super mineralitet og en god lengde.
Tardana er også kjent under navnene planta nova eller coma og finnes i et begrenset geografisk område i sørøst-Spania, mest i Valencia-regionen. Navnet tardana er mest sannsynlig utledet av det spanske ordet tarde, som betyr sent. For dette er en drue som modner svært sent, og som når den skal brukes til å lage vin, blir plukket etter at innhøstingen av rødvinsdruene er avsluttet. Ofte blir det fra midten av oktober og utover.
I «gamle dager» høstet bøndene tardana også tidlig for å selge druene som spisedruer på det lokale markedet. Men da de steinfrie druene dukket opp, ble det slutt på dette, og attraktiviteten til tardana dalte mange hakk for dem som drev med fruktdyrking. Dessverre førte det til at mange tardana-vinmarker ble revet opp og beplantet med andre druetyper, mest den røde bobal som er spesialiteten i Utiel-Requena, en underregion i Valencia-provinsen der denne vinen kommer fra.

Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/

Finca Casa Lo Alto har sitt navn etter et gammelt gårdshus (casero) fra 1796 som ligger i en åsside ved landsbyen Venta del Moro, en times kjøring rett vest fra Valencia. Jordsmonnet er preget av en rødlig miks av leire, kalk og sand. Vinmarkene er på 700 m.o.h. og klimaet er kontinentalt, påvirket av nærheten til Middelhavet, og med store temperaturforskjeller mellom dag og natt. Det gir viner med struktur og god lagringsevne.
Tardana-druen har i tillegg uvanlig tykt skall, noe som gjør den egnet til å møte utfordringene med global oppvarming og klimaendringer. Den er godt akklimatisert i økosystemet i innlandet av Valencia-provinsen. Kanskje blir det denne druen flere nå vil velge å plante igjen?
Vinmaker Víctor Marqués hos Finca Casa Lo Alto leder et ekstraordinært prosjekt som ble startet i 1993, med spesielt fokus på de lokale spesialitetene bobal (røde viner) og tardana (hvit). Flaggskipet Manzán, laget på bobal-druer fra vinmarker plantet mellom 1940 og 1965, har hanket inn 90 poeng og fått betegnelsen «Highly recommended» fra magasinet Decanter. Det er sjelden vare for viner fra Utiel-Requena, som er kjent som en “bulkregion”.
Gården med opprinnelse fra 1796 er på hele 155 hektar, hvorav 60 hektar er vinmarker, 30 hektar er mandeltrær og 60 hektar er furuskog. En ideell situasjon for å skape omgivelser der alt ligger til rette for økologisk og biodynamisk drift. Navnet Trena på denne vinen kommer fra et lokalt sted kalt El Trenal, hvor man pleide å samle sammen småhogst for tørking før det ble brakt inn til gården. Etiketten fremstiller en gammel kriger og er laget av designeren Dani Nebot som lager alle etikettene for vinhuset.
Finca Casa Lo Alto ble i 2012 innlemmet i den sveitsisk-eide vingruppen Schenk, som har drevet innen vin siden 1893, og som i Spania også eier Bodegas Hispano+Suizas og Bodegas Murviedro. I tillegg til vinhus i Italia, Frankrike, Tyskland og Sveits. De har lovet at Casa Lo Alto også fremover skal få være det vinhuset alltid har vært, noe eget og spesielt. Og godt er det!

Kjøp vinen her:
https://www.vinmonopolet.no/Land/Spania/Casa-Lo-Alto-Trena-2019/p/12709501

Dagens utvalgte godbit nr. 38:
Le Volte dell’Ornellaia 2019 – nr. 5822901, kr. 289,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Noen mente at dette er den beste årgangen hittil av denne «lillebroren» til berømte Ornellaia, og dermed føk den ut av lageret hos importøren. Men nå kan VinPuls røpe at vinen er kommet inn igjen, med et begrenset antall flasker også denne gangen.
Man kan gjerne si at det er en viss Bordeaux-stil over Le Volte dell’Ornellaia. 2019-årgangen fremviser en flott kompleksitet, med et generøst og uttrykksfullt fruktbilde preget av modne kirsebær og bjørnebær, blåbær, krydder, anis, roseblomster, lær og fat. Den har fått ti måneders lagring, delvis på fat som har vært brukt til hovedvinen Ornellaia, delvis på sementtanker.
Vi merker (myke) tanniner og syre også, men det hele er elegant balansert. Først og fremst er dette fruktdrevet, og resultatet er en vin som nok kan lagres lenge – kanskje så mye som 10-15 år. Og den krever sitt gode kjøttstykke, enten rødt kjøtt, lam, grillmat, elgstek eller vilt generelt.
Dette er en vin som mange bruker betegnelsen «supertoscaner» om, laget ved Ornellaia-hovedkvarteret i Castagneto Carducci i Bolgheri, men klassifisert som en IGT Toscana-vin pga druesammensetningen, som her er oppgitt til 67% merlot, 20% cabernet sauvignon og kun 13% av sangiovese, hoveddruen i de fleste Toscana-viner.
Den første «supertoscaner» regnes å være vinen Sassicaia som Mario Incisa della Rochetta lanserte fra vinhuset Tenuta San Guidos vinmarker i 1968. Bruken av franske druer gjorde at vinen ble klassifisert som en bordvin (Vino da Tavola), selv om pris og kvalitet lå himmelhøyt over det italienerne anså som bordvin. Begrepet «supertoscaner» dukket første gang opp i 1971 da en amerikansk journalist brukte denne betegnelsen på Tignanello fra Piero Antinori, arving i en av Italias virkelige store vinfamilier, Marchese Antinori. Piero Antinori står også bak Solaia.
Det spesielle i historien om supertoscanerne er at vinhuset Ornellaia ble etablert (i 1981) av Marchese Lodovico Antinori, bror til Pietro og søskenbarn til Mario Incisa della Rochetta. Lodovico hadde med seg den berømte ungarske vinmakeren Tibor Gál på Ornellaia-prosjektet.
Fra 1999 var Ornellaia i noen år på amerikanske hender (Robert Mondavi og Constellation), frem til Marchesi Frescobaldi, en annen av de store vinfamiliene i Italia, i 2005 overtok eierskapet. Direktør ved eiendommen siden den gang har vært tyske Axel Heinz, med Michel Rolland som konsulent. Heinz har også introdusert hvitviner fra Ornellaia. Vinmaker for Le Volte dell’Ornellaia 2019 var Olga Fusari.
Ornellaia-eiendommen leverer fire forskjellige viner. Hovedvinen Ornellaia ble introdusert med første årgang i 1985. Deretter kom den 100% merlot-baserte Masseto i 1986 (første årgang het bare Merlot) og Le Volte dell’Ornellaia i 1991. Det som i dag betegnes som «andrevinen» fra Ornellaia, Le Serre Nuove, kom på markedet med første årgang i 1997.
Det opprinnelig navnet på eiendommen nord i Maremma, med vinmarker på begge sider av den berømte sypressealleen som fører opp til den idylliske landsbyen Bolgheri, skiftet i 2012 navn fra Tenuta dell’Ornellaia til Ornellaia e Masseto.

Dagens utvalgte godbit nr. 37:
Monti Barbera d’Alba 2015 – nr. 12802501, kr. 395,80 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det finnes barbera-viner, og så finnes det Barbera – med stor B! Dette er en slik vin. Med denne i glasset skjønner du hvorfor barbera-vinene er blant bestselgerne i Norge. For mange kanskje først og fremst fordi de passer så godt til mye forskjellige mat, men også fordi det finnes mange rimelige varianter på markedet. Til og med gode bag-in-box’er. Og så har du Barbera-vinene som gir det lille ekstra, som viser potensialet til denne druen når den har hatt riktige voksevilkår og blir behandlet med respekt. Da skjønner du også at man i mange år, helt frem til langt opp på 60-tallet, blandet inn barbera i Barolo-vinene. Da fikk de både mer farve og mer smak.
Ikke alle er klar over hvor bra lagringspotensiale en kvalitets-barbera kan ha. Her får du et strålende eksempel på det. Den er fra 2015-årgangen og går allerede i sitt sjette år, men fremstår med ungdommelig kraft. Dyp fiolettrød farve, intens, rik og saftig frukt, med smak av kirsebær, bringebær, bjørnebær og plommer. I kombinasjon med sopp og skogsbunn, lakris, roseblomster, krydder og vanilje blir det en kompleks vin. Syren er frisk, men bløt. Jeg tror denne godt tåler 3-8 år i kjelleren, kanskje enda lenger.
Produsenten er Monti, som har sitt navn etter Paolo Monti. Han er født i Torino, men kjøpte som 30-åring i 1996 en historisk flott eiendom i San Sebastiano syd for Monforte d’Alba for å begynne med vin. Sammen med vennen og vinmakeren Roberto Gerbino bygget han opp vinhuset Monti fra grunnen av. Det første året laget de to vennene kun ti fat med barbera, en vin som ble lansert i 1998. I dag eier de 18 hektar med vinmarker spredt rundt i Barolo, men mest i og i nærheten av Monforte. Paolo og Roberto har bl.a. parseller i en av Barolos mest berømte enkeltvinmarker (Cru), nemlig Bussia. En annen viktig vinmark for duoen er Bricco San Pietro. Alle druene de høster vinifiseres separat basert på hvilke parseller/vinmarker de kommer fra.
Totalt har Monti i dag 10 forskjellige viner i sin portefølje, med hovedvekt på Barbera d’Alba og Barolo, men også noen «eksperimentelle» viner, som Dossi Rossi som er en blend på merlot, cabernet sauvignon og nebbiolo – Bordeaux møter Piemonte. En Langhe Merlot, en chardonnay og en riesling renano inngår også i samlingen.
«Vi jakter fortreffelighet (eccellenza), gjennom kvalitetsfokus og stor presisjon i arbeidet», sier Paolo Monti og Roberto Gerbino om sine viner. Denne barbera-vinen gjennomgår en fire dagers lang maserasjonstid (farveuttrekk) i horisontale, roterende tanker før den får 15 måneders lagring på ny fransk eik og to måneder på store ståltanker før flasketapping. Druene er hentet fra de tre vinmarkene Bussia, San Martino og Merenda, alle i nærheten av landsbyen Monforte d’Alba.
Barbera var i 2015 Italias femte mest dyrkede blå drue (etter sangiovese, montepulciano, merlot og primitivo), men står bak nesten 50 prosent av all vin produsert i Piemonte. Druen har en lang historie i området. Det er funnet papirer i katedralen i Casale Monferrato fra mellom 1246 og 1277 som viser til beplantninger av «de bonis vitibus barbexinis», som må være det vi i dag kaller barbera-druen. Klassifiseringen lokalt skiller mellom Piemonte Barbera, Barbera d’Alba, Barbera d’Asti og Barbera Superiore del Monferrato. De to sistnevnte har DOCG-status. Tradisjonelt har man ansett Asti-utgaven som mest lagringsdyktige, men det finnes Alba-varianter som også tåler flere år i kjelleren.

Dagens utvalgte godbit nr. 36:
CVNE Imperial Gran Reserva 2010 – nr. 5121201, kr. 750,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Dette er vinen du absolutt bør kjøpe hvis du vil ha en spesiell godbit i vinsamlingen din. Men vent til kommende lørdag, for 1. mai settes nemlig prisen ned fra 750 kroner til kr. 499,90. Rett og slett en real gavepakke fra den norske importøren!
Vi snakker her om en av de mest ikoniske spanske vinene, lansert opprinnelig før 1920 (produsenten har flasker tilbake til 1917 i kjelleren sin). Navnet kommer av «Pinta Imperial» som var betegnelsen på en halvliters vinflaske som den gangen ble sendt til England. 2010-årgangen er i likhet med 2001 og 2004 en «samleobjekt-årgang» for Rioja-viner, rangert som en av de beste årgangene der i nyere tid.
Da denne ble lansert i Norge i 2018, fikk den 90 poeng av DN. Andre vinanmeldere har gitt den enda høyere poengsummer. 2004-årgangen av Imperial Gran Reserva ble kåret til verdens beste vin av Wine Spectator det året den ble lansert. Vinen lages av druer høstet i vinmarker rundt tre landsbyer i Rioja Alta; Briones, Villalba de Rioja og Torremontalbo. Plantene vokser både som busker og bundet opp. Lagringen er tre år på franske og amerikanske fat av forskjellig størrelse. Og den lages kun i de beste årgangene. Siden 2000 er det ikke laget Imperial i 2002, 2003, 2006 og 2013.
Produsenten med den litt merkelige betegnelsen CVNE, eller Cune som mange vil nikke mer gjenkjennende til, ble egentlig døpt Compañia Vinicola del Norte de España. Grunnleggerne var de to brødrene Eusebio og Raimundo Real de Asúa som var gift med to søstre og var oppvokst i Bilbao. Året var 1879, altså noe før Rioja ble invadert av franskmenn som «flyktet» fra vinlusas herjinger i bl.a. Bordeaux. Kjelleren hvor Imperial-flaskene lagres ble i 1909 tegnet av Alexandre Gustave Eiffel, mer kjent kanskje for et visst tårn i Paris.
Gjennom fem generasjoner frem til dagens eiere, Victor og Maria Urrutia, har CVNE vokst til å bli en av de største og viktigste produsentene i Spania. De har satt dype spor etter seg, med bl.a. Monopole som var første hvitvin fra Rioja i 1915, og Viñedos del Contino som i 1973/74 fremsto som første «Château-vin» fra en enkeltvinmark i Spania. Den eiendommen (62 hektar) har historie tilbake til 1600-tallet. At deres hvite Corona fra 1939 og røde Viña Real fra 1959 var de to første spanske vinene som fikk 100 poeng fra Parker må også nevnes.
CVNE har i dag viner under fire store etiketter fra sine til sammen 600 hektar med vinmarker i Rioja (Imperial, Cune, Contino og Viña Real), men har også etablert seg i Valdeorras i Galicia med vinhuset Virgen del Galir, i Ribera del Duero med Bela og i DO Cava med Roger Goulart. Den røde Cune Reserva er den mest solgte rødvinen nasjonalt i Spania. Mens kongefamilien liker å servere Imperial ved store anledninger. Da Felipe VI giftet seg i 2004 bestilte kongen 1200 flasker av Imperial Gran Reserva 1994.
Dette er en klassisk Rioja-vin som har fått 36 måneder på fat og ytterligere noen år på flaske før lansering. Og den fremstår fortsatt som ganske ungdommelig. Som CVNE-folket selv uttrykker det: «For at en vin skal kunne kalles stor, må den kunne lagres lenge, og bare bli bedre og bedre». Jeg tror ytterligere 10-15 år ikke vil være noe problem for denne, selv om den drikker utmerket nå. Forvent de klassiske Rioja-aromaene med modne røde og mørke bær, bringebær, bjørnebær og plommer. Noe søtt krydder, lakris og fataromaer, hint av tørket frukt, nype og blomster, overraskende frisk syre og solid lengde.
En morsom fun-fact til slutt: I korpset av vinmakere hos CVNE er det hele seks kvinnelige ønologer og fire kvinnelige vinmarksspesialister.

Dagens utvalgte godbit nr. 35
Losada Vinos de Finca 2018 – nr. 9361101, kr. 195,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det er mye snakk om «det nye Spania» innen vin for tiden. Og da handler det ikke om at noen vinmakere har tatt nasjonaldruen tempranillo i andre retninger, bort fra den klassiske, eikelagrede stilen som vi kjenner fra Rioja og Ribera del Duero. Det mest spennende skjer nok i mindre kjente, nyoppdagede små regioner hvor lokale, stedegne og lite påaktede – inntil nå – druer dominerer.
Som i El Bierzo i Castilla y León nordvest i Spania. Her regjerer druen mencia, som har en heliberisk bakgrunn, i sin tid som en krysning av bruñal (i Portugal kjent som alfrocheiro) og patorra. Spredt rundt i Galicia av pilgrimmer som har tråkket Camino de Santiago.
Mencia-druen har vært å finne i El Bierzo siden middelalderen, og er gjennom tiden (heldigvis) blitt tatt vare på av de mange kooperativene i området. Så når unge og pågangsvillige druedyrkere og vinmakere de siste tiårene har jobbet hardt for å heve statusen til Bierzo-vinene, lå forholdene til rette for nettopp det. For de hadde en unik drue, i en region med ideelt klima og høytliggende og gamle vinmarker med busker (vinplanter) som er spredt rundt som et lappeteppe av små beplantninger. I bratte skråninger med skrint skifter og/eller leirholdig jordsmonn hvor man bare ventet på at noen ville praktisere lavt uttak for å få høy kvalitet.
Og da er det tid for å introdusere produsenten Losada Vinos de Finca. Et lite vinhus som siden 2005 har vært ledet av ønologen Amancio Fernández Gómez. Mange sier at Losada leder an i den såkalte «new wave of Bierzo»: Mencia-baserte viner som er delikate, elegante og komplekse, karakterfulle, harmoniske og tro til sitt terroir. Det er ikke uten grunn mange trekker en parallell til Burgund når en vellykket Bierzo-vin presenteres.
Losada har som nevnt mange små plots spredt rundt om i et triangel mellom landsbyene Valtuille, Pieros og Villadecanes. Totalt har Denominación de Origen Protegida (DOP) Bierzo 4000 hektar beplantet med vinstokker, mest mencia, men også en god del godello, som lager flotte, særegne hvite viner. Vinmarkene, som ligger fra 400 til 800 m.o.h., er eid av rundt 4000 forskjellige vinbønder. Det gir ett hektar i snitt på hver av dem. Vinplantene vokser i jordsmonn som enten domineres av skifer, eller av feit leire.
Amancio Fernándes Gómez foretrekker leire, som gir viner med en myk, saftig, nesten fløyelsaktig munnfølelse, men hvor intensiteten, konsentrasjonen og de gode aromaene får komme frem i fullt monn. I dagens utvalgte vin smaker vi bringebær, skogsbær, rips, modne plommer, lakris, urter og mineraler. Eik er også til stede, men pent integrert og egentlig veldig anonym. De franske fatene er lett toastet, og vinen har vært på disse fatene i kun 9-12 måneder.
Kjente vinanmeldere som Wine Advocate, Vinosus, Wine Enthusiast, Wine Spectator og Guia Peñin har vurdert denne fra 90 til 93 poeng. Det er den vel fortjent.

Dagens utvalgte godbit nr. 34
La Stella Fortissimo 2018 – nr. 12644301, kr. 400,50 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Kanadisk vin har i mange år kun vært forbundet med den flotte Inniskillin Icewine, en liten legende i seg selv. Men de siste årene har både musserende, hvite og røde viner fra forskjellige regioner i Canada vist at landet er i ferd med å bli en vinnasjon som man absolutt ikke skal kimse av. Egentlig ser man noe av det samme i Canada nå som vi så da California for alvor kom på banen på 1970-tallet.
To av vinprodusentene som har hatt spennende lanseringer i Norge i år er La Stella Winery og Le Vieux Pin Winery. Egentlig snakker vi om to vinhus i samme familie, da begge er eid av ekteparet Sean og Saeedeh Salem. Paret har slått seg stort opp som entreprenører i Vancouver, og har valgt å bruke noen av pengene til å etablere holdingselskapet Enotecca Wineries and Resorts, som omfatter vinproduksjon og ikke minst vinturisme med attraktive spahotell.
Begge vinhusene ligger i Okanagan Valley, sør i British Columbia. Området er kalt Black Sage Bench og er et tidligere ørkenlandskap, det eneste i Canada. Jordsmonnet i Osoyoos-ørkenen, rundt den store Lake Osoyoos, er en av årsakene til at området egner seg godt for vindyrking. Mye sand og granitt, god variasjon i jordsmonnet, store høydeforskjeller, tilgang på vann og et unikt mikroklima med så mye som 20 graders forskjell på dag og natt i perioder gir gode forhold for druedyrking. Det meste er økologisk og biodynamisk.
Produksjonen er foreløpig så begrenset at vinmaker Severine Pinte sammen med sin assistent Dave Marchand har en finger med i det meste ved både la Stella og Le Vieux Pin. Severine Pinte er fransk og utdannet innen ønologi og vitikultur fra Montpellier, og har 14 årganger internasjonalt i trofebeltet sitt. Hun kom til Okanagan i 2010, etter bl.a. a ha jobbet for Cave de Tecon i Gaillac, André Lurton i Bordeaux og Domaine de Chaberton i Canada.
Et tredje vinhus i familien er nystartede Artakama, som skal lage naturviner, som bare tappes på magnumflasker. Totalt seks vinmarksbeplantninger spredt rundt Lake Osoyoos leverer druer til alle tre vinhusene. Vinene fra Severine Pinte og Le Vieux Pin/La Stella er tatt inn på stjernerestauranter verden over, bl.a. ved Hakkasan i London.
Le Vieux Pin Winery er morselskapet, etablert for snart 20 år siden, og med første årgang lansert i 2005. Le Vieux Pin er fransk for «det gamle furutreet», og navnet henspiller på et stort, gammelt furutre som står i utkanten av vinmarkene på Oliver Estate, som er selve hovedkvarteret. Den nærliggende byen Oliver er regnet som «Canadas vinhovedstad».
Ved Le Vieux Pin Winery er det Frankrike og Rhône som gjelder, med rhône-druer som syrah, roussanne og marsanne som råstoff i de fleste vinene. Jeg ble storligen imponert over Le Vieux Pin «Cuvée Nicolette» 2018 som var lansert i mars og som dessverre allerede er utsolgt. Den kan dukke opp igjen nærmere sommeren. Følg med da! Drueblenden er 99% syrah og 1% av hvite viognier. Fransk vinmaking møter den nye verden.
La Stella Winery har hentet inspirasjonen i Italia, nærmere bestemt i Toscana og hos supertoscanerne. Drueblenden på den utvalgte vinen La Stella Fortissimo er 57% merlot, 18% cabernet sauvignon, 17% cabernet franc og 8% sangiovese (!). Det er en imponerende vin som først kan føre tankene hen til Bordeaux. Men så er den også helt annerledes. Ja, faktisk mer supertoscaner i stil. Utrolig mørk frukt, med aromaer mot sorte plommer, svisker, solbær og kirsebær, samt intens mørk lakris (nesten “asfalt”), sedertre og fataromaer. Utrolig nok går det hele sammen i en avstemt harmoni, selv om det en tungt og mektig.

Dagens utvalgte godbit nr. 33
Vinyes Domènech Teixar Garnatxa Vella Vi de Finca 2016
– nr. 12778901, kr. 699,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Om vi skulle sette opp en liste over Spanias aller beste viner, så ville navn som Vega Sicilia Unico, Pingus, Bodega Roda Cirsión, Lustau Oloroso VORS, Benjamin Romeo Contador, Artadi Viña El Pison, Marques de Murrieta Castillo Ygay, La Rioja Alta 890, Lopes de Heredià Viña Tondonia, Contino Viña del Olivo, Termanthia og Clos Erasmus være aktuelle kandidater. Dette er vinhus og viner som gjennom år har skapt sin egen historie.
Men så dukker det opp nye produsenter som nærmest umiddelbart etablerer seg i den øverste divisjonen. For det foregår en slags «revolusjon» i den spanske vinverdenen for tiden, der en ny generasjon vinmakere lager fantastiske viner på lokale, stedegne druer dyrket frem på svært gamle vinstokker.
Vinyes Domènech er et slikt vinhus. Deres enkeltvinmarksvin Teixar har allerede fått 96 poeng fra Parker og er blitt et symbol på «den nye vinen» laget på garnacha-druen i Spania.
Vi skal til landsbyen Capcanes i den geografiske regionen Priorat, som i vinsammenheng omfatter appellasjonene DOQ/DOCa Priorat og DOC Montsant. Sistnevnte ligger som en hestesko rundt sin mer kjente nabo, og egentlig er det vanskelig å finne ut hvor de eksakte grensene mellom de to vinområdene egentlig går.
Familien Domènech kommer fra Priorat-byen Falset, hvor den karismatiske vinmakeren Joan Ignasi Domènech tilbrakte sommerferiene hos sine besteforeldre. Selv vokste han opp i Barcelona og skapte seg en karriere innen bl.a. IT før han i 2002 tok med kona Rita og deres to sønner og flyttet til Capcanes hvor han hadde kjøpt en eiendom på 15 hektar. Prosjektet bak Vinyes Domènech var både enkelt og ambisiøst: Lage kvalitetsviner på lokale druer som garnacha, carignan og macabeo, fra eldre høytliggende vinmarker i jordsmonn med karakter.
Gjennom generasjoner har spanske familier plantet små parseller ute på landet. Hver og en skulle ha sin egen lille «cortijo» hvor de kunne tilbringe helgene med familien. Dette er spanjolenes versjon av nordmenns hytteliv fra noen tiår tilbake. Et sted hvor de kunne samle familien, grille litt, drikke vin laget på egne druer, spise egendyrket frukt og grønsaker.
Så er disse små «flekkene» med 100 år gamle vinplanter plutselig blitt en av Spanias aller viktigste ressurser i en verden der originalitet og unikt råmateriale er blitt både viktig og etterspurt. Derfor kan Domènech-familien i dag sitte på 90 mikroparseller med gamle vinplanter som de kan lage vin fra. Små volum, spesielle viner.
Garnacha er den nye stjernen blant de spanske vindruene. Lokalt i Catalonia er navnet garnatxa. Vinyes Doménech har fire varianter/mutasjoner. Garnatxa blanca, garnatxa roja-gris, garnatxa tinta og garnatxa peluda. Det er sistnevnte utgave som er druen i Teixar, den første vinen i Montsant som fikk status som «Vi de Finca», altså en spesifikk enkeltvinmarksvin, eller Cru som det heter i andre land. Navnet kommer fra Font de Teixar, en kjent vannkilde i Capcanes. Vinmarken er på kun tre hektar, og ligger på 400-450 m.o.h. mellom fjellkjedene Serra del Llaberia og El Montalt, kun ti kilometer fra Middelhavet.
Druen garnatxa peluda kan oversettes som «hårete garnacha». En helt spesiell mutert utgave, mørk og med en slags «pels» på skallet. Vinstokkene er over 70 år gamle, og vinmaker Joan Ignasi Domènech har både fått sin økologiske sertifisering og følger biodynamiske prinsipper i sitt arbeid i vinmarkene og i kjelleren. I 2019 ble han premiert som beste vinmarksarbeider i Montsant. Han er dessuten president i foreningen «Terra de garnatxas» som er dannet av vinmakere i de katalanske DO’ene Montsant, Priorat, Terra Alta, Empordà, Penedes og Costers del Segre. Formål: Å jobbe med kvalitetsviner på garnacha-druer dyrket på steder med unikt jordsmonn og et helt spesielt mikroklima.
Teixar Garnatxa Vella Vi de Finca 2016 er en strålende vin. Kompleks, elegant, stram, strukturert. Dette er garnacha-druen på sitt aller beste. Fruktig og smaksrik, med elementer av bringebær, blåbær, bjørnebær, kombinert med middelhavsurter som lavendel og rosmarin, noe anis og mentol, lett balsamisk, hint av vanilje, men flott integrert eik etter 14 måneder på nye fat. Som vinhuset selv uttrykker det: En hel verden i en flaske. Kun 3393 flasker av denne vinen ble tappet i årgang 2016, noen få av dem er tilgjengelig i Norge.

Dagens utvalgte godbit nr. 32
Mont-Rubí Gaintus Vertical Sumoll 2008
– nr. 12802701, kr. 399,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Hva gjør du når du sitter i den katalanske fjellandsbyen L’Avella i Alt Penedès og forsøker å lage kvalitets-cava, men blir utkonkurrert av giganter som pøser ut billig-cava på markedet? Familien Peris tok en u-sving og dro tilbake til utgangspunktet, til den gangen Penedès var en vinregion med et vidt spenn av stedegne, lokale druer, ikke bare cava-druene parellada, macabeo og xarel-lo.
Med vinhuset Heretat Mont-Rubí gjenopplivet Peris den røde druen sumoll, som sto foran en total utryddelse. Under 100 hektar var for tyve år siden beplantet med sumoll i hele verden. En drue som hadde stor historisk verdi, men som vindyrkere gjennom årene hadde valgt bort fordi den både krevde innsats i vinmarkene, men ikke minst satte ønologene på store prøver. Bare de beste klarte å «temme» denne lunefulle, egenrådige druen og få ut dets fulle potensiale.
Vinmakeren Josep Queralt hos Heretat Mont-Rubí klarte det. I 2001 lanserte vinhuset verdens første vin laget på 100% sumoll-druer. Høstet fra en vinmark med over 70 år gamle vinstokker. Gjennom 20 år har Queralt gnikket og pusset på denne lille juvelen av en drue, og vinene er bare blitt bedre og bedre.
Men de krever sin omsorg og sin tid – på eikefat, sementegg, amforakrukker og på flaske. Dagens utvalgte vin, som er fra 2008-årgangen og som det kun ble laget 2040 flasker av, begynner først nå for alvor å vise seg frem. Til Norge er det nå kommet 158 flasker av denne vinen, på en drue som kan minne om nebbiolo i uttrykket. Noen hinter også til pinot noir eller kraftige supertoscanere.
Kun små dedikerte vinhus og familier kan finne på kun å fokusere på slike sjeldne, lokale druevarianter som sumoll. Peris-familien visste hva de startet på, at det kunne bli noen motbakker underveis. Det er ikke uten grunn at navnet på vinen, Gaintus Vertical, er hentet fra en av de mest krevende klatrerutene i Pyreneene.
Da de første årgangene ble lansert, var faktisk ikke sumoll akseptert av de lokale vinmyndighetene som en tillatt drue i DO Penedès. Så de første årgangene av Gaintus Vertical Sumoll ble betegnet som Vino de Mesa (bordvin). Fra og med 2009 er sumoll tatt inn på listen over godkjente druer i viner fra Penedès.
Og også andre vinhus har begynt å hente den frem igjen. Vinmarksarealet har vokst til nærmere 200 hektar. Det finnes nå viner med sumoll-druer i blenden i de katalanske DO’ene Penedès, Pla de Bages, Catalunya, Tarragona, Alella og Conca de Barberà. Samt på Kanariøyene, der den går under navnet vijariego negro. Men ikke så veldig mange lager viner med 100% sumoll.
«Problemet» med sumoll, eller utfordringene for ønologene, er at den modnes sent, har høy syre, lav pH og et ikke spesielt høyt utbytte i vinmarkene. Men i riktig jordsmonn, som i Mont-Rubís tilfelle er høytliggende vinmarker (400-800 m.o.h.) med mye skifer og granitt, leire og sand, leverer den til gull. Få druer klarer å reflektere terroir like godt som sumoll, sies det. Farven kan være ganske lys, stilen litt rustikk, med aromaer mot bringebær, sursøte kirsebær, roseblader, skogsbunn, hengt kjøtt, lakris og sorte plommer. Det minner litt om Piemonte, ikke sant?

Vinhuset Heretat Mont-Rubí er grunnlagt på restene av et tidligere landsbykooperativ som ble etablert for over 100 siden for å lage vin og olivenolje som skulle selges til Cuba. Peris-familien kjøpte anlegget og vinmarkene i 1984, og etter 15 år med cava, valgte de altså å satse på stille viner laget på sjeldne, lokale og stedegne druevarianter. Og mest sumoll. Bare små dedikerte vinfamilier kan gjøre noe sånt. Det fortjener en fanfare! Gjerne mer musikk. For da den anerkjente katalanske vinkelneren Ton Colet skulle presentere denne druen på en smaking, brukte han et musikalsk eksempel: «Hvis cabernet sauvignon er Beethoven, så er sumoll Miles Davis». Spill opp, master Miles!

Dagens utvalgte godbit nr. 31
Verticales Filitas y Lutitas Moscatel y Pedro Ximén de la Axarquía 2017
– nr. 12663301, kr. 295,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Utrolig hvor mye spennende vin som nå dukker opp fra stadig «nye» vinområder i Spania! I dag skal vi til Andalucía, til Sierras de Málaga, i komaren Axarquía. Vi befinner oss ikke langt fra storbyen Malaga, men må reise 20 km østover. Først langs Middelhavskysten til Rincón de la Victoria, og så bratt innover og oppover på svingete veier mot den lille fjellbyen Moclinejo, i sin tid grunnlagt av maurerne.
I Molinejo bor rundt 1200 mennesker som lever av å dyrke dyrker vindruer, lage olivenolje og rosiner (pasas). Samt stelle for hverandre. En kjent vandringsrute starter der, La Ruta de la Pasa.
Vinhuset bak dagens utvalgte vin heter Viñedos Verticales, rett og slett fordi vinmarkene ligger i bratte fjellskråninger (vertikaler) hvor kun muldyr er mulig som arbeidskraft. Traktor kan du bare glemme! Filitas y Lutitas er ikke navnet på noen av de involverte, men de spanske ordene for fyllitt og skifer, så da forstår vi at jordsmonnet er skrint og steinrikt.
Fyllitt er nærmest svart på farve, dannet fra leirskifer, og inneholder både kvartsglimmer, feltspat, grafitt og karbonat. Viner på druer dyrket i dette jordsmonnet har en naturlig mineralitet, ofte med saltelementer pga nærheten til havet.
Malaga-viner kjenner vi helst som søte viner, slik vin som «den gamle» i Lars Saabye Christensens roman Halvbroren likte å drikke. De har tradisjoner for dette i Axarquía, på druene moscatel de alejandria og pedro ximenéz, lokalt kalt pedro ximén. I tillegg har de sine egne svært gamle stedegne druer, som doradilla og romé.
Fortsatt lages det mye søte viner i Malaga-regionen, og Viñedos Verticales har en fenomenal søt moscatel (Noctiluca) på druer fra 130 år gamle upodede vinstokker. En av Spanias mest kjente vinmakere, Telmo Rodriguez, lager sin flotte dessertvin Molina Real ikke langt unna (ved kunstnerbyen Cómpeta).
Dagens utvalgte vin er imidlertid en tørr vin, med under 1 gr/l restsukker. Folka bak er duoen Juan Muñoz, tredje generasjons druedyrker og vinmaker i området, og Vicente Inat, vinmaker med en mangslungen erfaring fra flere vinregioner rundt om i verden. De startet Viñedos Verticales i 2005 sammen med sine familier, med ønske om å lage viner som klart forteller en historie om hvor druene er dyrket, hvordan vinen er laget, og folkene bak. Terroir-viner er det vel slikt kalles.
Alt er økologisk, gjæringen skjer spontant og det brukes både rustfritt stål, sementkar og tanker og små og store eikefat, de største er over 100 år gamle.
Moscatel-druene gir friskhet og masse aroma, pedro ximén-druene, som trives i varmt klima, gir mer kropp, syre og lagringspotensiale. Druene er vinifisert separat, moscatel på over 100 år gamle 3300 liters fat, PX’n på 640 liters fat. Så blendes vinene og får ytterligere 10 måneder på store foudres, på bunnfall.
Masse å hente ut av smaker og dufter her, for dette er en kompleks vin med stor munnfølelse. Saftig og åpen. Fersken, steinfrukter, mandler, hvite blomster, ville urter og et morsomt saltpreg. Lett oksidativ, med hint mot tørr, frisk sherry. Prøv den med stekt fisk, lyst kjøtt eller spekemat. men anvendelig til mye forskjellig.
Og er du på ferie i Malaga, eller i de mange idylliske byene langs kysten øst for Malaga, så er Axarquía et spennende utfartsmål. Viñedos Verticales er ikke det eneste vinhuset verdt å besøke i dette området. Byen Moclinejo har f.eks. også vinhuset Bodega Antonio Muñoz Cabrera, med historie tilbake til 1927.

Dagens utvalgte godbit nr. 30
Fraccaroli Lugana Pansere 2019
– nr. 10976301, kr. 199,70 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det er lett å la seg forvirre i vinverdenen. Så mange forskjellige druer, så mange ulike navn på de samme druene, og druer som plutselig skifter navn etter nye DNA-tester. Vi skal innom en slik drue i dag. Si god dag og velkommen til turbiana!
La oss ta turen til ett av vinområdene ved de sydligste bredder av den idylliske Lago di Gada (Gardasjøen). Appellasjonen er Lugana, med DOC-status fra 1967. Og er spesiell på mange måter. 1) Den strekker seg inn i to vinregioner, Lombardia og Veneto. 2) De lager bare hvite viner der. 3) Vinene skal være på turbiana-druen. 4) 125 produsenter lager hele 130 000 hektoliter i året. 5) Druen de dyrker har i alle år gått under navnet trebbiano di lugana eller trebbiano di soave.
Men så viste DNA-tester gjort i 2008 at druen faktisk ikke var en av mange trebbiano-variantene som er i bruk i Italia. Men rett og slett identisk med verdicchio, som er mest kjent fra Marche-regionen. Der regnes den som en av Italias beste hvite druer.
Dagens utvalgte vin, Fraccaroli Lugana Pansere 2019 er en super utgave av en karakteristisk turbiana-vin: Aromatisk, leskende, fyldig, annerledes.
Produsenten har også fått et nytt «liv» i nyere tid. Den store omveltingen startet i 2001, da barna til Luigi Fraccaroli valgte å gå inn i familiefirmaet, og samtidig brakte med seg større ambisjoner enn det forfedrene hadde hatt. En stor restrukturering av vinhuset ble igangsatt, som både medførte nye tekniske installasjoner og en bevisst strategi i bruk av fat for lagring av viner.
Eik blir bare frukt i de aller største fatene, de mindre (barriques) er en blanding av eik og akasia, og når Fraccaroli lager riservaviner er lagring kun på akasiafat. Det gjør at frukten får spille hovedrollen. Og om noen er i tvil: Det skal kun brukes lokale stedegne druesorter. Totalproduksjon er på 450 000 flasker i året.
Jeg prøvde ut Fraccaroli Lugana Pansere 2019 til pasta med argentinske kjempereker, i en kremet saus med grønnsaker. Prefekt! Og så kjente jeg etterpå at dette er en vin man bare kan sitte å kose seg med også. Vinen er fet og floral, med friske sitrustoner. Du føler en viss fruktsødme, men den er godt integrert, og utover i smaksbildet dukker det opp toner av aprikos, mandler, fersken, hvite blomster og pære. Produsenten mener den passer godt som aperitiff, men også til antipasti og fiskeretter. Skalldyr og lyst kjøtt går også.

Dagens utvalgte godbit nr. 29
Alicante Bouschet by Tarima 2017
– nr. 12778201, kr. 170,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

En helt spesiell vin i dag, på en enda mer spesiell drue. Og rett og slett en vin som også leverer svært bra på kriteriet «valuta for pengene». Du får mye for 170 kroner her!
Men først noen ord om den spesielle druen, mest kjent under navn som alicante bouschet eller garnacha tintorera. Hvis du kjøper druer i butikken, vil du se at fruktkjøttet og druesafta er blank, uten farve, uansett om det er grønne eller blå druer. Det samme er tilfellet med de fleste av de tusener ulike druetyper som brukes til å lage vin, druer tilhørende vitis vinifera-familien (altså ikke spisedruer).
Men det finnes unntak, et 15-talls faktisk. Vindruer som har rødt fruktkjøtt, en såkalt teinturier. Den mest kjente av disse er alicante bouschet, som oppsto rundt 1866 som en krysning av petit bouschet og grenache. Mannen bak var Henri Bouschet, en fransk vindyrker som spesialiserte seg på å krysse pigmenterte teinturier-varianter for å skaffe farge til viner som i utgangspunktet var lyse. Hans nye drue ble derfor raskt populær som en blandingsdrue.
For 100 år siden var alicante bouschet den 12. mest beplantede vindruen i Frankrike. Det holdt seg til langt opp på 1960-tallet (24 168 hektar i 1958). Men så dalte populariteten, til kun 4000 hektar i 2011.
I andre land har alicante bouschet hatt en stadig stigende stjerne, som i Alentejo i Portugal og i deler av Sørøst-Spania, hvor den er mest kjent under navnet garnacha tintorera, et navn som tydelig peker på farven på fruktkjøttet/juicen.
Dagens vin er lansert under navnet alicante bouschet, selv om den kommer fra nettopp sørøst, fra Alicante, i en del av Spania hvor man som nevnt dyrker mye garnacha tintorera. Druen skal ha en god del antocyaninpigmenter som bl.a. skal være positive for blodtrykket, samt bekjempe kreftceller.
Vinhuset som står bak vinen er Bodegas y Vinedos Volver, grunnlagt i 2004 av ønologen Rafael Cañizares (ikke flamencogitaristen ved samme navn!). Han kommer fra en familie som har dyrket vindruer gjennom fire generasjoner. I dag er han mentor for datteren Sofia Cañizares fra 5. generasjon. Hun har allerede viner lansert under eget navn.
Det spanske ordet volver betyr «å komme/vende tilbake», og Rafael Cañizares (54 år) valgte dette navnet på vinhuset sitt fordi han er opptatt av å gjenoppdage og gjenopplive gamle vinmarker som har ligget brakk, enten fordi de begynte å gi for lite avling eller fordi nye generasjoner ikke ville ta over etter foreldrene sine.
Vinmarkene til denne vinen ligger på 650-750 m.o.h. og har vinplanter som vokser som busker i fjellområdene Sierra de Salinas, Sierra de Umbria og Sierra de la Cima. Rafael sier han beskjærer vinstokkene «aggressivt» fordi han vil ha minst mulig mengde og mest mulig konsentrerte aromaer. Jordsmonnet der vinstokkene vokser er preget av mye sandstein, samt naboskapet til en av Europas største marmorforekomster, som gir en kalkaktig mineralitet i vinene.
Alicante Bouschet by Tarima 2017 er gjæret i åpne ståltanker, og deretter lagret 18 måneder på franske fat. Hver parsell er høstet, gjæret og fatlagret separat. Vinstokkene er fra 30 til 90 år gamle, og upodede. I tillegg til alicante bouschet jobber Rafael Cañizares med spanske (og lokale) druer som monastrell, merseguera, bobal, moscatel alejandria, tempranillo og macabeo.
I denne er det 90% alicante bouschet og 10% monastrell. I glasset vil du oppleve en nærmest blåsvart vin. Normalt kan alicante bouschet være ganske stram og tanninrik, men her er det både dempet kraft og elegant fylde, med super balanse mellom modne bæraromaer (bjørnebær, sorte kirsebær, rosiner) og krydder, lakris, tobakk og fat. Den er flott både til solide kjøttretter, men jeg syntes faktisk den også var en god drikkevin, 15,5 % alkohol til tross.
P.S: En annen kjent tenturier-druer er saperavi, hjemmehørende i Georgia, men som også dyrkes i Armenia, Moldova, Ukraina, Usbekistan, Aserbajdsjan, Australia og i små mengder i regionene Niagara og Finger Lakes i New York State og Nordøst-Ohio.

Dagens utvalgte godbit nr. 28
Antonelli Montefalco Grechetto 2019
– nr. 618301, kr. 164,90 (Basis)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Av og til må man bare kaste seg ut i det og prøve noe nytt. Dagens vin kan være en slik mulighet. Fra en ikke alt for kjent italiensk vinregion (Umbria), en enda mindre kjent appellasjon (Montefalco) og en vin laget på en drue (grechetto) som man lenge har ansett som en drue som gjør seg best i selskap med andre. Men her blomstrer den for fullt på egenhånd!
Umbria befinner seg ganske så midt i Italia, med Toscana i nordvest, Marche i nordøst og Lazio i sør. Litt underkjent når det kommer til vin egentlig, for det er jordbruk med korn, poteter, sukker og tobakk, i tillegg til oppdrett av fe og gris, som er det viktigste for bøndene i Umbria. Men det lages spennende vin der også, på totalt 12 500 hektar med vinplanter. De beste stedegne lokale druene er sagrantino (rød) og grechetto (hvit), men mest i bruk er sangiovese og trebbiano, samt at det også dyrkes canaiolo, ciliegiolo, montepulciano, merlot og cabernet sauvignon der.
Montefalco henter sitt navn fra en by med samme navn, som ligger på toppen av en ås, som mange av landsbyene i Umbria egentlig gjør. Montefalco fikk sin AOC-status i 1979 og omfatter bare 430 hektar med vinmarker. Årlig volum av vin er rundt 270 000 hektoliter. I 1992 ble klassifiseringen omgjort, til en DOC for hvite og en for røde, samt DOCG-status til den mest berømte vinen fra området, Sagrantino di Montefalco.
Vindyrkingen i området kom for alvor i gang i middelalderen, med benediktinermunkene. Alt på 1400 tallet ble det laget en egen vinlov for Montefalco, og i 1540 kom en lov som bestemte dato for når innhøstingen skulle starte. Dagens vinlover sier at det i hvitvinene skal være minst 50% grechetto.

Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/
Antonelli Montefalco Grechetto 2019 er laget kun på grechetto-druer. Familien Antonelli har dyrket vindruer i Montefalco siden 1883 da Francesco Antonelli, en advokat fra Spoleto, kjøpte en større eiendom og sørget for at bøndene som så etter vinmarkene fikk bedre levekår og arbeidsvilkår. Han innførte også radikale endringer i hvordan vinstokkene ble plantet og måten vinene ble laget på. Etter Francesco fulgte sønn og sønnesønn, som begge også var advokater, og drev med druer og vin litt på si. Først da oldebarnet Filippo Antonelli overtok i 1986, gikk familien fullt og helt inn i vinbransjen. Siden den gangen har de opparbeidet seg et solid omdømme som et vinhus som leverer ekte Montefalco-viner til gode priser.
Grechetto kan omsettes til «den lille grekeren», og forteller tydelig hvor druen har sitt opprinnelige opphav, allerede i oldtiden. Druen har tykt skall, er motstandsdyktig mot f.eks. meldugg, og brukes ofte i søte dessertviner (som Vin Santo) fordi den tåler å henge på vinplantene lenge utover høsten. I tørre utgaver gir den tørre, friske og karakterfulle viner. Den er ikke blant druene som gir de største avlingene, men desto mer uttrykksfull når de kommer i glasset. Her finner du modne epler, gule frukter, fersken, pære, mandler og sitrus. Lett floral, og med milde urter. En vin som italienerne serverer til antipasti, pastaretter, supper, fiskeretter og lyst kjøtt.

Dagens utvalgte godbit nr. 27
Georg Breuer Estate Riesling Lorch 2019
– nr. 12562801, kr. 239,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Rheingau er Tysklands minste vinregion, men har noen av de mest fantastiske vinmarker i verden, og noen av de beste rieslingvinene på markedet. I Norge er vi godt kjent med vinhus som Weingut Leitz, Schloss Vollrads, Kloster Eberbach, Robert Weil, Balthasar Ress og vinene som Calle Feght lager hos Bernhard Mehrlein.
Men ikke minst imponeres vi av vinene fra Weingut Georg Breuer, hvor både nåværende sjef Theresa Breuer og før det igjen, hennes far Bernhard Breuer, er og var solide «norgesvenner». Det var ikke uten grunn at Breuer ett år valgte å ha lanseringen av sin kunstneretikett på Berg Schlossberg-vinen sin i Trondheim, der kunstneren bak etiketten, Paul Brand, holder til. Den sveitsiskfødte maleren, grafikeren og billedhuggeren er også professor ved NTNU.
Vinen det i dag skal handle om er en såkalt Ortswein som også kalles både Village Wine eller Estate Wine. Lorch er en av tre byer der Bruer har vinmarker. De to andre er Rüdesheim og Rauenthal. Vinhuset ligger i Rüdesheim, hvor Breuer-familien har satt sine spor. De driver også ett av byens mest populære hoteller og en klassisk tysk restaurant.
Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/
Eiendommen deres har historie tilbake til 1880, men Breuer kom inn og begynte innen vin i begynnelsen av 1900-tallet, først med Peter Breuer som drev vinhandel. Hans sønn Georg utviklet virksomheten, og er den som hylles ved å ha gitt navn til vinhuset. Men det var Bernhard Breuer som rundt 1980 brakte familiehuset opp blant de aller beste, og da med tørre rieslingviner. Han var svært engasjert i både å heve kvaliteten på egen virksomhet, men brukte like mye tid på å bygge opp renommeet til hele Rheingau-regionen. Ikke noe skulle gjøres halvveis.
Bernhard Breuer hadde vinmakeren Hermann Schmoranz som sin høyre hånd, og da Bernhard plutselig gikk bort i 2004, bare 57 år gammel, måtte datteren Theresa, som bare var 19 år gammel, ta over roret. Det har hun gjort på en glimrende måte, med hjelp av vinmaker Schmoranz og kjellermester Markus Lundén. De dyrker 40 hektar med egne vinmarker, bl.a. de berømte Berg Schlossberg, Nonnenberg, Berg Rottland og Berg Roseneck.
Vinmarken ved landsbyen Lorch am Rhein heter Pfaffenwies. Lorch ligger 10 km nordvest for Rüdesheim, og er en liten by (3798 innbyggere i 2019) hvor sentrum nærmest henger i en bratt fjellside, og bare en jernbanelinje og en vei skiller den fra Rhinens bredder. Vinmarkene ligger i terrasserte brattheng. Området kom med i Rhine Gorg World Heritage Site i 2012.
Vinen er i klassisk Breuer-stil. Ren, mineralsk, solid lengde, lett petro i duften som ikke overdøver noe i smaken, der gule frukter, lime, modne epler og saltmineraler dominerer. I tillegg har vinen en flott syre (8,2) som balanserer fint med restsødmen på 9,6 gr/l. En solid riesling dette. Fungerer fint til salater, sushi, fisk og skalldyr, men også til lyst kjøtt.

Dagens utvalgte godbit nr. 26
Gonet-Medeville Blanc de Noirs Champagne Premier Cru Brut
– nr. 6693501, kr. 424,00 (Basis)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det finnes champagner til det meste også i basisutvalget på Vinmonopolet. Noen passer bedre enn andre til de ulike anledninger. Du har de som er perfekt som aperitiff, til å ønske velkommen med. Saftige, leskende og forfriskende. Ikke for kompliserte eller krevende. Så har du andre igjen som kan brukes i flere sammenhenger. Og så har du dem som absolutt bør få matfølge. Dette er en slik champagne!
Laget på pinot noir-druer, gjæret på eikefat og gitt tradisjonell annengangsgjæring i 30 måneder på bunnfall før degosjering. Du får kraft og fylde ut av en slik behandling av druemosten. Og så får du bare så lyst på mat når du skjenker vinen i glasset!

Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/

Vinhuset Gonet-Medeville er en såkalt RM-produsent. RM står for Récoltant manipulant, som betyr at det er den som eier vinmarkene som også lager vinen. Altså et vinhus som kun lager champagne fra druer de selv eier og har høstet inn. Dette er den nye, hippe trenden i Champagne, hvor det mest vanlige er man kjøper inn druer fra mange forskjellige druedyrkere.
Noen av de største og mest kjente champagnehusene eier nesten ikke vinmarker selv, men er avhengig av å få råstoffet til vinene fra andre. Totalt er det nærmere 20 000 druedyrkere i regionen. Mange familier lever faktisk ganske bra på tilleggsinntektene av en liten vinmark som de gjerne har ved siden av sin vanlige jobb.
RM-champagner er gjerne mer terroir-drevet, mer spesifikke og mer årgangstydelige enn mer tradisjonelt laget champagne, og ofte med druer fra kun én vinmark. Dette i motsetning til mange av de gjenkjennbare blendene som de største aktørene sender ut på markedet, der druene kan komme fra så mange som 80 forskjellige vinmarker.
Gonet-Medeville er en symbiose mellom Xavier Gonet, som i 2000 arvet tre Grand Cru og fem Premier Cru-vinmarker i Champagne, og Julie Medeville, arving til og vinmaker ved Sauternes-vinhuset Château Gillette i Preignac. De deler sin tid mellom Medeville-familiens hus fra 1710 i Preignac og champagnehuset i Bisseuil mellom Mareuil sur Ay og Bouzy. De har 4,5 hektar i Sauternes og 12 hektar i Champagne.
Denne Blanc de Noirs Premier Cru Brut er aromatisk, med stor smaksrikdom. Nærmest guloransje på farve, og masse smak av røde epler, moden gul frukt, epler, brødbakst/kjeks, krydder, våt stein og krydder. Rett og slett en kraftpakke. Det er derfor den går så bra til mat!
De tekniske dataene for denne champagnen, for de som elsker slik info, er følgende: 80 prosent basevin fra 2016, druer fra Premier Cru’ene Bisseuil (90%) og Ambonnay (10%), Tappet på flaske i april 2017, degosjert i september 2019, 5 gr/l dosage, 12,5 % alkohol.
Finnes også i magnumutgave.

Dagens utvalgte godbit nr. 25
Pongrácz Rosé
– nr. 9637201, kr. 189,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

England, Tyskland og Sør-Afrika kaprer for tiden gode markedsandeler blant musserende viner på Vinmonopolet. Dette er en sør-afrikaner som kan måle seg med solid crémant og cava i samme prisleie. Cave de Pongracz i Stellenbosch konsentrerer seg utelukkende om musserende viner laget etter den såkalte Methode Cap Classique, som egentlig bare er et lokalt navn på Methode Traditionelle, dvs. at man benytter champagnemetoden, altså med all annengangsgjæring på flaske.
Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/
Navnet på produsenten, Cave de Pongracz, kommer fra grunnleggeren og en av de viktigste personene i moderne sør-afrikansk vinindustri, ungareren Desiderius Pongracz. Hans historie er bare så spennende at den må fortelles:
Født inn i adelsslekt i Ungarn, med både blått blod og grevetittel. Utdannet innen jordbruk, men i stedet for å benytte seg av privilegier knyttet til familien, valgte han å gå inn krigen som kavalerist i 1944. Deltok der i kamper mot sovjeterne, ble tatt til fange og sendt til arbeidsleir i Sibir hvor han måtte jobbe som både tømmerhogger og gruvearbeider.
Etter ti år med krig og tortur slapp han fri og fikk dra hjem til Ungarn. Men der var det som kjent fortsatt urolige tider og forfølgelse, så Desiderius bestemte seg for å flykte.
Reisen gikk videre til Namibia, hvor han ble bestyrer på en større farm. I 1958 dro han så til Sør-Afrika og Stellenbosch, hvor han fortsatte å jobbe innen agrikultur og vitikultur. Det ble starten på en reise som gjorde Desiderius Pongracz til en pioneer innen sør-afrikansk druedyrking og vinlaging. Han var innovativ og visjonær, og ble i 1963 hentet inn til en forskerstilling ved det lokale universitet, samtidig som han jobbet engasjert for å snu inngrodde, gammeldagse oppfatninger om hvordan vin i Sør-Afrika skulle lages (stort volum/lite vinmarksjobbing).
Desiderius snakket ungarsk, tysk, fransk, russisk, engelsk og afrikaans, og var ikke redd for å utfordre de som ikke ville tenke nytt. Han introduserte nye teknikker og innførte druer som chardonnay, pinot noir og sauvignon blanc, som tidligere knapt var plantet i Sør-Afrika. Han ble rådgiver for flere store produsenter, skrev bøker om jordbruk og vindyrking (bl.a. «Practical viticulture som fortsatt brukes av studenter i undervisningen), og var aktiv med på å dyrke frem gode stiklinger av de beste druevariantene.
Han var en mann med karakter, karisma og kunnskap. Men en dag Desiderius Pongracz var i ferd med å frakte nye chardonnay-vinstokker til Uitkyk Estate, omkom han i en ulykke, 61 år gammel. Urnen hans befinner seg i muren ved berømte Meerlust Estate.
Cave de Pongracz benytter kun pinot noir og chardonnay i produksjonen av sine musserende viner. Denne er laget på 60% pinot noir og 40% chardonnay. Fruktig, med kremet mousse, flott dyprosa farve og smak av røde epler, jordbær, bjørnebær, urter, gjær og bakt brød. Ikke for komplisert og konsentrert, med en rimelig og god musserende som egner seg fint som åpningsdrink eller til koldtbord/tapas. Produsenten mener dessuten at den passer utmerket til andeconfit eller sopprisotto med trøffel.

Dagens utvalgte godbit nr. 24
Colomé Autentico Malbec 2019
– nr. 7919801, kr. 379,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det er vinter og det er bikkjekaldt. Vi trenger rett og slett noe godt og kraftig å trøste oss med. Tenk deg en solid biff, noe vilt, kanskje til og med et lammelår fra ovnen eller bålpanna. Her er vinen du skal hente frem, på druer høstet i noen av verdens høyestliggende vinmarker, på 2300 m.o.h. i Valle Calchaquí i Salta, Argentina. Der dyrker man naturligvis malbec, på vinstokker som 1800-tallet hadde blitt med utvandrere som tok turen fra Europa til Argentina. I dag er malbec nærmest blitt for en slags argentinsk «nasjonaldrue» å regne.
I Europa kjenner vi til malbec fra Bordeaux og Loire, og ikke minst fra Cahors. Lokalt i Frankrike har den flere andre navn, mest omtalt som côt, men også som auxerrois i Cahors og pressac i Bordeaux. En liste (Galet) over synonymer for malbec inneholder nærmere 400 varianter.
Men vi kaller den malbec i dag, og gleder oss over å dykke ned i et glass fullt av modne, litt søte mørke bær (kirsebær, solbær og bjørnebær, kanskje noe plomme også). Legg til en frisk syre, en merkbar, men avrundet tanninstruktur, krydder, mineraler, blomster (kløver) og fat, så har du fått med deg det viktigste i denne dype, nærmest blåsvarte vinen. Og maten gir seg selv: kjøtt!

Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/

Produsenten bak denne imponerende malbec-vinen er Bodega Colomé som har holdt det gående siden 1831. Det hevdes at det var den spanske guvernøren i Argentina, Nicolás Severode Isasmendi y Echalar, som etablerte vinhuset. Og at datteren Ascensión i 1854 kom over fra Europa med pre-phylloxera-vinstokker av malbec og cabernet sauvignon. De eldste vinstokkene som fortsatt gir avling i Colomé-vinmarkene er nå 160 år gamle.
Bodega Colomé har fire vinmarker på forskjellige høyder i Salta-regionen. Det er La Brava på 1750, Finca Colomé på 2300, El Arenal på 2700 og Altura Maxima på 3111 (!) m.o.h. Resultatet rent dyrkningsmessig er druer som har tykkere skall, frisk syre og er mer hardføre. Men ikke minst med et dypere farve-, aroma- og smaksbilde – samt større mengder antioksidanter. Mye av det malbec er kjent som altså – en kraftfull drue.
Auténtico betyr at sjefsvinmaker ved Colomé, franskmannen Thibaut Delmotte (fra Burgund) bruker tradisjonelle vinmakingsmetoder, som pigeage, egentlig utledet av fottråkking. Men her betyr det at man under gjæringsprosessen dytter ned «lokket» av drueskall i gjæringskarene, slik at det blander seg med mosten før det flyter opp igjen. Resultatet er at man henter ut mer farve og smak til vinen.
I tillegg til malbec og torrontès (hvitvin), dyrker Bodega Colomé også cabernet sauvignon, petit verdot og tannat for sine røde viner. Produksjonen er etter både økologiske og biodynamiske prinsipper, men først og fremst legges det vekt på at virksomheten er bærekraftig.
Siden 2001 har Bodega Colomé vært eid av Hess Family Wine Estates. Donald Hess er leder av et stort sveitsisk firma som har engasjert seg i vin og kjøpt opp kjente vinhus i USA (Mount Veeder, Artezin og MacPhail) og Argentina (Colomé og Amalaya).
Det var etter et solid kjøttmåltid hvor han fikk smake på noen svært gode malbec-viner, at Hess bestemte seg for å finne en argentinsk bodega han kunne investere i og der lage noen av verdens beste malbec-utgaver. Hess har brukt mye penger på å renovere og revitalisere det den gang 170 år gamle vinhuset (190 år nå). Resultatet har utvilsomt blitt svært vellykket, for Colomé Auténtico Malbec er noe helt spesielt. En vin som lett tåler 8-10 år i kjelleren, garantert også minst ett tiår til…

Dagens utvalgte godbit nr. 23
Château Coudert Saint-Émilion Grand Cru 2011
– nr. 12416401, kr. 265,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Moden Bordeaux er ettertraktet. Og ikke alltid så enkelt å få tak i. Spesielt ikke hvis man jakter på litt rimelige utgaver. Her er en vin som fyller mange av disse kriteriene. Inne i sitt tiende år, noe utviklet, pent priset, typeriktig for området den kommer fra, på den viktigste druen i denne appellasjonen. Château Coudert er rett og slett en liten godbit av en vin.

Området Saint Émilion, på høyre side av elva Dordogne, rundt 40 kilometer øst for Bordeaux, består av Saint Émilion og Saint Émilion Grand Cru samt fire «satellitt-appellasjoner»: Montagne-Saint Émilion, Lussac-Saint Émilion, Puisseguin-Saint Émilion og St. Georges-Saint Émilion. Fellesnevneren er at merlot er hoveddruen, enten 100 prosent eller i blends med mindre andeler av cabernet franc og/eller cabernet sauvignon.
I dagens utvalgte vin er det 90 prosent merlot og 10% cabernet franc. Merlot er en «snill» drue som gjerne modner og utvikler seg raskere enn de andre Bordeaux-druene. Derfor kan viner på denne druen by på utviklede aromaer allerede i yngre utgaver.
Se alle dagens utvalgte viner på:
https://vinpuls.no/de-spesielle-godbitene/
Château Coudert er et flott slott som ligger på den høyeste åsen ved landsbyen St. Christophe. Eiendommen er på 10 hektar, og årsproduksjonen på rundt 30 000 flasker. Den over 100 år gamle herskapsboligen huser i dag familien Carles, som er en viktig aktør i Saint Émilion og naboregionen Pomerol. Familiefirmaet Vignobles Carles/Maison Carles eier nemlig seks forskjellige eiendommer i området, hvorav Château Panet er den mest kjente.
Panet kom inn i familien i 1880, og ble i 1924 overført til Jean-Claude Carles som arv fra en tante. Dermed startet han sammen med kona Marie Danielle oppbyggingen av familieimperiet som i dag styres av sønnene Jerome og Gilles Carles.
Château Coudert ble kjøpt i 1961. Før kjøpet av Coudert hadde Jean-Claude og Marie Danielle også sikret seg Clos la Rose i 1948 og Haut Fonrazade i 1957. Siste «erobring» de gjorde var Pomerol-slottet Croix des Rouzes som kom inn i porteføljen i 1994. Da sønnene Jerome og Gilles overtok ansvaret for virksomheten i 1999 ble også Clos Jacquemon innlemmet i Vignobles Carles.
2011-årgangen i Bordeaux er sagt å være en årgang for vindrikkerne, altså ikke viner som skal legges i kjelleren for fremtiden, for spekulantene eller kjellerbyggerne. Mange viner drikker godt etter 5-10 år. Værmessig var det en utfordrende årgang, med kald vinter, tidlig og varm vår og problemer med tørke i juni, som var den varmeste juni på over 100 år. Mens juli kom med svært kjølig vær og mange opplevde råteproblemer. Innhøstingen startet rekordtidlig, visstnok måtte man tilbake til 1893 for å finne en tilsvarende tidlig start. Volumet ble lite, men de som sorterte nøye fikk svært god kvalitet.
Château Coudert 2011 er en vin som er typeriktig for årgangen. Mest rødbærfrukt, fin syre, en vin som selv etter 12 måneder på fat og 8-9 år på flaske fremstår som frisk og aromatisk, men som er modnet og avrundet slik at eiken er blitt bra integrert og tanninene myke og tiltalende. Det er fortsatt bra kraft her, fin konsentrasjon, smak av kirsebær og bjørnebær, noe tørket frukt, krydder, hint av lær, tobakk og hengt kjøtt. Til 265 kroner er dette et svært bra Bordeaux-kjøp.

Dagens utvalgte godbit nr. 22
Nelemann Organic Just Fucking Good Wine 2018
– nr. 12630401, kr. 209,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Jeg har en kamerat som ofte sier «Hvor vanskelig trenger det egentlig å være?». Og jeg tror det var akkurat dette designeren bak denne vinen tenkte da han ble spurt av nederlenderen Derrick Neleman om å lage etiketten til en av Bodegas Nelemans viner fra Valencia-regionen. Designeren hadde fått vite bakgrunnen for vinen, og hørt vinmakerens entusiastiske beskrivelse av den. Og konkluderte raskt med at det han skulle lage etikett til var – nettopp: «Just a fucking good wine».
Det er egentlig mange historier bak denne vinen. Laget på den «ukjente» druen marselan, fremdyrket i 1961 av den franske ampelografen Paul Truel (ampelografi er læren om vinplanter og druesorter). Marselan er en krysning av cabernet sauvignon og grenache. Bestillingen til instituttet hvor Truel jobbet var å skape en ny drue som kunne levere spennende kvalitet i store volum.
Men druene vokste seg ikke store og voluminøse som man håpet, i stedet kom det små, faste bær med konsentrert, mørk juice. Så marselan-druen, gitt navn etter Marseillan, den nærmeste byen i Languedoc hvor den oppsto, gikk litt i glemmeboken. Først i 1990 ble den godkjent av franske myndigheter som en kvalitetsdrue det kunne satses på. Og i mange år kun brukt i blends med andre mer aksepterte druetyper.
Men etter hvert har omdømmet til marselan forbedret seg. Stadig flere har funnet ut at den lager spennende viner. Den har fortsatt sin hovedbase i det sørlige Frankrike der den oppsto, i nærheten av jordbruksinstituttet som befinner seg mellom Bèziers og Montpellier. Men er også tillatt brukt i bl.a. Côtes du Rhône-viner.
Og så har den reist ut i verden. Naturlig nok til Katalonia i Spania, hvor den finnes i Penedes og Terra Alta, samt i Valencia. Château Lafite Rothschild har plantet den i Kina, den kom til Argentina i 1998, og finnes også i land som USA (California), Uruguay, Montenegro, Brasil, Israel og Bulgaria.
Den nederlandske miljøaktivisten Derrick Neleman dyrker marselan i høytliggende vinmaker i naturparken Hoces del Cabriel i Valencia-regionen. Målet til Nelemann er å lage økologiske, veganske og karbonnøytrale viner. Rett og slett sørge for å skape et balansert økosystem. For da blir vinene en feiring av, som Neleman selv uttrykker det: «kreativitet, kunst, natur, tiden, gode smaker og økologisk tankegang». Hans motto er at «gode viner redder verden».
Marselan-druene er en del av den nye bølgen av druer som skal være resistente mot bl.a. meldugg, botrytis og midd. Da trenger man nemlig ikke bruke kjemiske sprøytemidler. Den henter finesse og dyp, mørk frukt fra cabernet sauvignon og farge, dybde, modenhet og kryddertoner fra grenache.
Neleman Organic Just Fucking Good Wine 2018 har et spennende aromabilde, med frukt mot bjørnebær, kirsebær og solbær, og innslag av plommer, lakris, krydder og vanilje. Mye smak med andre ord. Heldigvis også en bra syresnert, som sørger for å holde den sammen. Den har vært 14 måneder på franske fat. Lagringspotensialet skal være opp mot ti år fra årgang.
Prøv denne til vegetarretter, som linse- og grønnsakstuing, lasagne med pesto, tomatbaserte gryteretter, kremet pasta eller sterke oster. Men også til kjøttretter naturligvis, langtidsbrasert lammeskulder eller gryteretter med svin vil være perfekt!

Dagens utvalgte godbit nr. 21
Quintarelli Primofiore 2018
– nr. 5739801, kr. 569,93 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vi skal koste på oss å være litt eksklusive i dag. For hvis man er litt over gjennomsnittet interessert i vin, slik som meg, blir det til at man av og til jakter på noen troféer. Produsenter eller enkeltviner som har det helt spesielle, som er vanskelig å komme over, men som man bare MÅ smake en gang i livet. Vinene fra vinhuset Quintarelli i Veneto hører til i denne kategorien. Viner skapt og gjort berømt av en magiker, en legende og en mann benevnt som en slags gudfar for viner fra Valpolicella. Giuseppe Quintarelli var en slik mann: «Il Maestro del Veneto».
Han gikk bort i en alder av 84 år i 2012, etter å ha jobbet med vin i over 60 år. Født i 1927, tre år etter at faren Silvio i 1924 hadde etablert et lite vinfirma, basert på druer fra vinmarker han hadde fått kjøpe like etter 1. verdenskrig. Oppvokst i Cerè di Negrar, hvor familiehuset som bærer hans navn, Quintarelli Giuseppe, fortsatt holder til. Nå er det den ene av hans fire døtre, Fiorenza, som driver virksomheten sammen med sin mann Giampaolo Grigoli og deres to barn Francesco og Lorenzo. De har en stor og tung arv å føre videre.
Fra tid til annen er noen av vinene fra Quintarelli Giuseppe tilgjengelig i Norge, i et meget begrenset volum. Akkurat nå er flere av dem mulig å få tak i, noen er også listeført i flere butikker. Primofiore 2018 er deres røde såkalte «entry level»-vin, introduksjonsvinen og den rimeligste fra vinhuset. Når prisen likevel er solide 569,90 på Vinmonopolet, så skjønner man at Quintarelli er eksklusive saker. Primofiore betyr «den første blomstringen».
Av andre viner inne på Polet, er Valpolicella Classico Superiore 2013 priset til kr. 889,90, mens Amarone Valpolicella Classico 2012 selges for 2749,90 og kultvinen Alzero Cabernet 2009 har den nette pris av kr. 3399,00. Den er laget på 40% cabernet franc, 40% cabernet sauvignon og 20% merlot.
I amaronen er det i tillegg til de tradisjonelle Valpolicella-druene corvina og rondinella også blendet inn cabernet sauvignon, nebbiolo, croatina og sangiovese. Giuseppe Quintarelli utfordret hele tiden i sin levetid det bestående og gikk alltid egne veier. Nevnes kan også den hvite Bianco Secco 2018 (kr. 459,90) hvor druemiksen er garganega, trebbiano toscana, sauvignon blanc, chardonnay og saorin. Etikettene på Quintarelli-vinene er håndskrevet, en praksis som startet med Giuseppes egne barn som etiketttegnere.
Familien eier kun 11 hektar med vinmarker, hvorav tre hektar ligger i åsen Monte Ca’ Paletta ved vinhuset. Helt fra Giuseppe tok over i 1950 har man praktisert sterk begrensning på uttaket av druer og tradisjonelle metoder i vinmakingen. Men Giuseppe Quintarelli var umulig å definere. Utad fremsto han som en rolig, stille mann som helst ikke tok imot besøk, og som ville at vinene skulle snakke. Han var en perfeksjonist, kompromissløs i forhold til at vin var et ekte håndverk. Og alt var rettet mot ett mål: kvalitet og det autentiske. Det var mye lidenskap i hans tilnærming til vinlaging, koblet med en dyp respekt for naturen, og ikke minst tålmodighet.
Vinene fra Quintarelli får alltid lang lagring, gjerne syv år eller mer på store slavonske botti. Og blir ikke årgangen vurdert som god nok til å lage ekte amarone, så deklassifiserer han vinen og selger den under navnet Rosso del Bepi («Bepi» var kallenavnet på Giuseppe).
Hvis han tok imot besøk, så satte Giuseppe aldri frem spyttebakker. Hver dråpe som ble skjenket skulle nytes. Det er en egen stil, en egen aura over vinene fra Quintarelli Giuseppe. Selv den yngste lanseringen, Primofiore, er spesiell. Vinstokkene er rundt 30 år gamle, og drueblenden er 50% corvina og corvione, samt 50% cabernet franc og cabernet sauvignon.
I motsetning til ved amarone-produksjon, så er det de franske druesortene som her tørkes noe før pressing, ca 30 dager. Etter pressing og gjæring går vinen på slavonske botti i inntil to år. Dette er en av få Quintarelli-viner som kan drikkes relativt ung. Herlig duft og smak av friske, syrlige kirsebær, med innslag av modne solbær, lakris, krydder, sopp, oliven og fat. Milde tanniner, lett bærsødme. Prøv den til rødt kjøtt, and, vilt eller modne oster.

Dagens utvalgte godbit nr. 20
Barbanera Eterno Toscana Rosso 2019
– nr. 12175801, kr. 149,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vi jakter vel alle på det rimelige godkjøpet, vinen som kan bli en ny hverdagsfavoritt, som gir valuta for pengene og som leverer vinglede uten at det koster skjorta. Her er en slik vin! Fra Toscana, på den lokale stjernedruen sangiovese (95%), men med en liten andel merlot og cabernet sauvignon, slik at den karakteristiske litt syrlige, kirsebærpregede frukten fra sangiovese også får innslag av mer moden mørk frukt, mot solbær og plommer. En avrundet, saftig, fyldig vin som, ifølge teksten på baketiketten på flaska: «flyter som den reneste silke».
Dette er en vin du kan bruke til mye forskjellig mat, alt fra italiensk antipasti, kjøttbaserte pastaretter, pizza og kjøtt i særdeleshet. Men også en vin som kan være bare til kos. God fylde, bra kraft, velsmurte, milde tanniner og et lett hint av eikefat. Men frem for alt, mye god bærfrukt. Den italienske vineksperten og vinguideforfatteren Luca Maroni (Annuario dei Migliori Vini Italiani) har gitt denne vinen 98 poeng. Det er naturligvis alt for høyt, men som nevnt: Mye vin for pengene her.
Barbanera Vini er et familiefirma som i fjerde generasjon har etablert seg som en stor aktør på eksportmarkedet. Familien holder til i utkanten av landsbyen Piazze mellom Valdichiana og Val d’Orcia, sydøst i Toscana, ikke langt fra grensen mot Umbria. Her har de eiendommen Le Forconate, med et flott moderne produksjonsanlegg og 28 hektar med gode vinmarker som ligger delvis i åssidene ved foten av Monte Cetona.
Det var ekteparet Altero Barbanera og Maria Franceschini som startet innen vin i 1938, primært med innkjøp og frakt av vin til kjøpmenn i Roma. En vanskelig tid med fascisme og transportproblemer gjorde at de også måtte selge lokale delikatesser for å overleve.
Sønnen Luigi fulgte opp, men det var først da hans sønner Paolo og Marco overtok i 1978, og fikk inn en ekstern investor, at Barbanera Vini satset stort og internasjonalt, dog fortsatt fullt og helt familiedrevet. Alt fra 1982 gikk de ut i eksportmarkedet hvor de nå er blitt en betydelig aktør. Salgsarbeidet styres av Melissa, Sofia og Agnese Barbanera, representanter for fjerde generasjon.
I dag lager Barbanera Vini en betydelig mengde vin også i Puglia og på Sicilia, i tillegg til vinene fra Toscana, hvor de har både Chianti og Vino Nobile di Montepulciano i porteføljen, i tillegg til blandingsviner under merkelappen Toscana Rosso og Toscana Bianco.
Barbanera er et kjent navn i Italia, også for mye annet enn vin. Italias første almanakk ble lansert under navnet barbanera i 1762, og barbanera er for mange fortsatt synonymt med ordet almanakk. Dessuten har ett av Italias mest kjente skomerker også navnet Barbanera.
Men her og nå altså vinen Barbanera Eterno Toscana Rosso 2019. Vinmaker er Mario Ercolino, og Eterno, som betyr «evig», inngår i vinserien Celebration Barbanera. Vinhuset har i tillegg også to andre serier, viner som presenteres under paraplyene Duca di Saragnano og Collezione Famiglia Barbanera.

Dagens utvalgte godbit nr. 19
Louis Bouillot Les Grands Terroirs Crémant de Bourgogne Millésime Extra Brut 2009
– nr. 10836701, kr. 225,00 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Crémant kan vel aldri bli som champagne, men du verden hvor mye glede du kan få ut av en god crémant også, og ofte til svært god pris. Her får du en crémant fra Burgund, laget på 100% pinot noir, som totalt har fått 72 måneders lagring, først på brukte fat, deretter med bunnfall på flaske. Det er klart at det gjør noe med smaksopplevelsen! Og prisen er kun kr. 225,00.

For at det ikke skal være noen tvil: Crémant er en musserende vin laget etter Méthode Traditionelle, eller «Champagne-metoden» (méthode champenoise) som vi liker å kalle den. Slik sett er det i utgangspunktet ikke noe forskjell på en crémant eller en champagne. Druene er også i all hovedsak de samme. Den største forskjellen er jordsmonn og klima, tradisjoner og kunnskap. Og det skal man aldri undervurdere.

Begrepene du ser på etiketten: Les Grands Terroirs, Millésime og Extra Brut, betyr utvalgte vinmarker, fra et eksepsjonelt år og laget i helt tørr stil. Den har en gyllengul, dyp farve og dufter og smaker av modne og melne epler (røde). Boblene er små, delikate og pirrende, vinen har både god modenhet og en lett friskhet, hvor sitrusfrukter, gjærbakst, smør og mineraler kommer frem. Svært god lengde. Man kan bruke litt tid på denne!

Produsenten bak dagens utvalgte crémant har så absolutt tradisjoner og kunnskap. Vinhuset Maison Louis Bouillot startet med produksjon av musserende viner i burgund-byen Nuits-Saint-Georges alt i 1877, og har siden holdt på med nettopp det: kun produksjon av crémant.

Og fra første stund hadde de sine «kjøreregler» klare: kun produksjon etter champagne-metoden, nøye selektering av druematerialet, stadige forbedringer i produksjonsmetodene, dyp respekt for terroiret. Slik sett er Louis Bouillot kanskje Burgunds virkelige crémant-spesialist. Jeg har vært på besøk der, og fikk en leksjon i hva musserende vin er som ga mening. De har en egen undervisningssal til nettopp slike seanser.

Som nevnt er Louis Bouillot-teamet nøye på hvordan de jobber med vinene sine. Alle druer høstes for hånd. Vinmaker Marcel Combes, som har vært hovedansvarlig siden 2003, sørger for streng utvelgelse av de beste druene til de beste vinene. Når druene er presset, får mosten langsom gjæring, for lav temperatur sørger for et fyldigere aromabilde. Målet er å skape elegante, mineralske viner med solid fruktighet, et rikt aromabilde og små, behagelige bobler.

Gode vinmarker har de også. For kort tid tilbake replantet de en liten vinmark, «En Bollery», som ligger vegg i vegg med ett av Burgunds mest kjente slott og vinmark, Clos de Vougeot.

Appellasjonen AOC Crémant de Bourgogne ble definert og fikk offisiell status i 1975, dekker Burgund fra nord til sør, og omfatter Chablis, Châtillonnais, Côte de Nuits, Côte de Beaune, Côte Chalonnaise, Côte Mâconnaise og Beaujolais. Druene som er tillatt brukt er pinot noir, chardonnay, aligoté og gamay.

Maison Louis Bouillot er en stor aktør innen musserende vin. Og enda større ble vel vinhuset da det i 1997 ble kjøpt av Boisset, som er en av de aller største aktørene innen fransk vin, med et tyvetalls vinhus i porteføljen. Men fortsatt rendyrkes Bouillot som spesialist crémant-produsent.

Dagens utvalgte godbit nr. 18
Gini Contrada Salvarenza Soave Classico Vecchie Vigne 2016
– nr. 10679101, kr. 299,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Av og til innser jeg at jeg drikker alt for lite Soave-vin, det vil si, for lite god Soave. Dette en slik vin, endatil en svært god representant for det ypperste som lages i en av Italias aller beste hvitvinsområder!

Det er når du skjenker opp en rendyrket Soave Classico på 100 prosent garganega-druer fra gamle vinstokker som vokser i det karakteristiske vulkanske jordsmonnet som noen av de beste vinmarkene i Classico-sonen har, du opplever storheten som kan være i en vellykket Soave.

Gini-familien har drevet jordbruk ved landsbyen Monteforte d’Alpona i nærmere 600 år. Og har hatt vinmarker i Contrada Salvarenza-området siden begynnelse av 1600-tallet. Ordet salvarenza skal for øvrig stamme fra den gangen en ung, flott kvinne ved navn Renza ble reddet fra landsveisrøvere av en edel ridder (=salva Renza).

Vinmarkene der er historiske, i og med at en tredel overlevde phylloxera, og har altså originale upodede vinstokker. I dagens utvalgte vin er de eldste plantene 130 år gamle, for pappa Olinto Gini og sønnene Sandro og Claudio i Azienda Agricola Gini, som nå er i 15. generasjon og driver vinhuset, har valgt ikke å replante disse vinmarkene. Jordsmonnet er en blanding av vulkansk jord og kalkholdig sandstein.

Totalt har Gini-familien 35 hektar med vinmarker, gjerne beplantet med maks 4000 planter per hektar. «Vi må la druene snakke. Vår oppgave blir å lytte og forstå», sier Sandro og Claudio om sin tilnærming til vinifiseringen. Da faren Olinto laget sine første viner uten å bruke svovel alt i 1985, ble det betraktet som en liten sensasjon blant naboene. I dag er vinhuset sertifisert økologisk, og driver også delvis etter biodynamiske prinsipper. Druene høstes i tre omganger, for å sikre at all innhøsting skjer på det mest optimale tidspunktet i forhold til modning.

Soave ligger ikke lange kjøreturen fra Verona, og mens vinmarkene nord, vest og øst for denne herlige byen inneholder hovedsakelig rødvinsdruer (les: Valpolicella), er det hvite viner som gjelder i Soave. Først og fremst på garganega-druen, men av og til også med innslag av trebbiano di soave eller chardonnay. I den sterkeste italienske epoken i USA, etter 2. verdenskrig og frem til 1970-tallet, var nettopp Soave-viner de mestselgende italienske vinene «over there», foran Chianti.

Gini Contrada Salvarenza Vecchie Vigne 2016 er en seriøs, kompleks Soave. Duften gir deg tropiske frukter, kløver og flintmineraler. I glasset har den fin fedme, og god balanse mellom frukt, syre og mineralitet. Smak av friske, grønne epler, gule steinfrukter (fersken), tørket aprikos, nøtter, akasieblomst, melon og et aldri så lite hint av honning. Og super lengde. Den kan godt lagres i ytterligere 5-6 år, men drikker godt nå til mye forskjellige mat. Fra fisk og skalldyr, pasta og risretter til lyst kjøtt, vegetarretter, fingermat og oster.

Dagens utvalgte godbit nr. 17
Weingut Bernhard Huber Malterdinger 2018
– nr. 11201701, kr. 369,40 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vi er alle tutet ørene fulle om at skal du drikke tysk hvitvin, så må det være en vin laget på riesling-druen. Men det må det ikke være! For plutselig dukker det opp en hvitvin, laget på weissburgunder (pinot blanc) og chardonnay, som gjør at vi tenker: «Er dette en burgunder, mon tro?»

Malterdinger 2018 fra Weingut Bernhard Huber er akkurat en slik vin. Laget i Baden, Tysklands sydligste (og tredje største) vinregion. Hvor cisterciensermunker slo seg ned og bygget kloster for rundt 700 år siden. De kom fra nettopp Chambolle-Musigny og Gevrey-Chambertin i Burgund, og hadde naturligvis med seg vinstokker. Hvorfor de ville plante burgunder-vinstokker i Baden? Jo, fordi jordsmonnet der var/er veldig likt det man finner i Burgund, dominert av kalkstein og kalkholdig leire. Og som vi vet nå, munkene hadde peiling på jordbruk og vindruedyrking!

Weingut Bernhard Huber ble etablert så sent som i 1987, men godeste Bernhard klarte på kort tid å skape seg et navn og et rykte som en av Tysklands aller beste rødvinsprodusenter. Hans spätburgundere ble ofte satt opp mot de aller beste burgundere, og kom svært godt ut av en slik sammenligning. Det er faktisk ikke uten grunn av Baden omtales som «Tysklands Burgund».

Dessverre ble Bernhard Huber allerede i 2012 alvorlig syk, samme år som sønnen Julian fullførte sitt fjerde år med ønologistudier ved universitetet i Geisenheim. Julian hadde heldigvis jobbet med vin sammen med sin far siden 2008, så da Bernhard døde i 2014, tok Julian raskt opp arven etter sin far.

Om Bernhard Huber ble omtalt som en slags mirakelmann med pinot noir, så har Julian klart å ta vinene et steg videre opp i kvalitet. Og så har han introdusert hvitviner som vekker oppsikt. Han er om mulig enda mer fininnstilt i vinmakingen enn sin far. Og han er ofte på besøk i Côte d’Or i Burgund for å høste impulser fra verdens beste produsenter. Julian plukker druene tidlig i modningsvinduet, og klarer å kombinere konsentrasjon og eleganse, modenhet med friskhet og renhet, og skaper slik imponerende, komplekse viner. Han bruker også en del eikefat, denne utvalgte hvitvinen har f.eks. 14 måneder på bunnfall på fat.

Om Baden har ord på seg for å være Tysklands beste region for røde viner, så er det faktisk fortsatt hvite viner som dominerer i volum der, 55% hvitt mot 45% rødt. Utskjelte müller thurgau er den mest brukte hvitvinsdruen, foran grauburgunder, weissburgunder, riesling, gutedel (chasselas), chardonnay, silvaner, gewürztraminer og sauvignon blanc.

Weingut Bernhard Huber Malterdinger 2018 er en slags «landsbyvin», dvs at druene er hentet fra vinmarker nært den lille landsbyen Malterdingen, med kun 3236 innbyggere (2019-tall). Blenden er 60% weissburgunder og 40% chardonnay, der weissburgunder-plantene er minst 55 år gamle, mens chardonnay-plantene er rundt 20 år. Uttaket er begrenset til maks 60 hektoliter per hektar, det praktiseres spontangjæring og vinen får altså 14 måneder på bunnfall på eikefat før den tappes ufiltrert. Jeg ble overrasket over vinens flotte «fedme». Den er fyldig, aromatisk, mineralsk, floral, elegant og lett reduktiv. Fruktaromaene går i retning av moden grapefrukt, grønne epler og sitrus, med innslag av kalkmineraler, krydder og fat. Rett og slett en imponerende og annerledes tysk hvitvin.

Dagens utvalgte godbit nr. 16
Louis Jadot Domaine Gagey Bouzeron 2018
– nr. 12502501, kr. 215,90 (Basis)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vi vet alle at Burgund er viner på pinot noir og chardonnay-druer. Samt at vi har gamay-viner fra Beaujolais. Men en annen spesialitet i regionen er den hvite aligoté-druen, som har sin helt egen appellasjon kalt Bouzeron AOC, etter landsbyen med samme navn. Fra 1979 frem til 1998 var navnet på appellasjonen Bourgogne Aligoté de Bouzeron AOC. Aligoté er en drue som oppsto på 1800-talletgjennom en krysning av pinot noir og gouais blanc, sistnevnte en drue som ikke lenger er i bruk.

Druene fra Bourzeron er dyrket i et særegent jordsmonn med hvit mergel, en type kalkstein, kalkholdig leire eller leirstein som inneholder 25–75% kalk. Det gir viner med en fin mineralitet. Kobler du dette med sitrus (modne sitroner), hasselnøtter og hvite blomster, så har du en fenomenal østerskombinasjon. Men jeg tror også at aligoté-viner kan være en fortreffelig match til skrei, lever og rogn nå som denne sesongen står for døren.

Louis Jadot Domaine Gagey Bouzeron 2018 var nyhet i basisutvalget på Vinmonopolet nå i januar, og er absolutt en av nyhetene det er verdt å merke seg. Jadot er blant de aller største aktørene i Burgund, som negociant (innkjøp og videresalg), men er også blitt en betydelig vinmarkseier, med kontroll over totalt 170 hektar med vinmarker i hele 150 forskjellige appellasjoner og også egne vinhus spredt rundt i Burgund. Total produksjon er på hele 8,5 millioner flasker årlig. Men Maison Louis Jadot er faktisk beviset på at de største også kan ha viner som kan rangeres blant de beste burgunderne, bl.a. lager de 29 Grand Cru-viner.

Jadot-familiens vinengasjement startet med innkjøp av en vinmark i 1826. 33 år senere var man i gang med negociantvirksomhet og produksjon av egne viner da Louis Henry Denis Jadot etablerte Maison Jadot. Først i 1962 ble en utenforstående (André Gagey) hentet inn som sjef for virksomheten, etter et uventet dødsfall innen Jadot-familien. I dag er det hans sønn igjen, Pierre Henry Gagey, som leder Maison Louis Jadot, med Frédéric Barnier som sjefsvinmaker fra 2012.

Familien Gagey kommer fra Bouzeron hvor de eier egne vinmarker, som Maison Louis Jadot nå leier. Det er derfor denne vinen også er merket med «Domaine Gagey» på etikettene. Da Bouzeron AOC ble en realitet i 1998, som eneste kommune-appellasjon for aligoté, var det for øvrig etter iherdig lobbyvirksomhet fra Aubert de Villaine, en av deleierne i berømte Domaine de la Romanée Conti. Aubert og kona Pamela eier nemlig eiendommen Domaine A&P de Villaine i nettopp Bouzeron.

Kravet til druedyrkerne i Bouzeron er en beplantning på minst 8000 planter per hektar i vinmarkene og maks 55 hektoliter druer fra hvert hektar når man lager vinene. Bouzeron AOC har kun et 30-tallsvinprodusenter, og årsproduksjonen er ikke spesielt stor.

Aligoté er en drue som blir gul når den nærmer seg innhøstingstidspunktet. Som tidligere nevnt fremstår den med god mineralitet, som denne, med aromaer i retning av akasieblomster, nøtter, sitrus, fersken og nystekte croissanter. Prøv den til østers, torsk og rogn, lyst kjøtt (kalv og kylling), sopprisotto og oster på geitemelk. Vinen utvikler seg godt med litt lagring, opp mot fem år.

Dagens utvalgte godbit nr. 15
Quinta do Ataíde Vinho Tinto 2016
– nr. 12628501, kr. 199,90 (BU)
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Portugal er blant leverandørene til Vinmonopolet som fortsatt leverer store drikkeopplevelser til gode priser. Landet har spennende nasjonale druer, og et variert klima og jordsmonn hvor disse druene har flotte vekstforhold. Fra Douro-dalen, som i mange hundre år har vært mest kjent for sine portviner, kommer det nå stadig flere strålende rødviner. Dagens utvalgte koster ikke flesk, men leverer varene så det holder.

Produsenten er Symington Family Estates, den absolutt største aktøren i Douro med 1024 hektar vinmarker fordelt på 26 ulike vingårder. Totalt eier familien 2255 hektar i Douro, hvor de i tillegg til vinmarker har oliventrær og sitronplantasjer. På en eller annen måte kan man følge denne familien helt tilbake til 1652 når det gjelder aktivitet i den portugisiske vinbransjen, i Douro har de hatt aktivitet i over 130 år, gjennom fem generasjoner der søsken og søskenbarn i dag, totalt ti stk Symington, nå er involvert i produksjonen og distribusjonen av både portviner og såkalte stille viner. Fortsatt er portvin, med merkenavn som Graham’s, Dow’s, Warre’s, and Cockburn’s i porteføljen, den viktigste aktiviteten, men satsningen innen røde og hvite viner øker fra år til år.
Quinta do Ataíde er en av de nyeste eiendommene i Symington-porteføljen, kjøpt i 2010. Den omfatter 81 hektar og ligger helt nordøst i Douro-dalen, i et kontrastfylt terreng som benevnes Douro Superior. I denne subregionen har Symington også eiendommene Quinta de Assares og Quinta da Canada. Klimaet her er spesielt, tørrere og varmere om sommeren, kjøligere i vintersesongen. Dessuten er jordsmonnet også annerledes enn i resten av Douro, et slags platå i et uttørket elveleie/basseng med en blanding av leire, skifer, kalk og granitt, og et topplag (alluvium) med finkornete partikler av silt og leire, og større partikler av sand og grus. Her trives de lokale druene touriga nacional og touriga franca usedvanlig godt. I blenden på Quinta do Ataíde Vinho Tinto er det 60% touriga nacional, 20% touriga franca, 10% alicante bouschet og 10% field blend (mange forskjellige lokale druer, bl.a. tinta barroca, tinta cão og tinta roriz).

Quinta do Ataíde drives fullt og helt økologisk (Symington er Portugals største økologiske produsent), og har to viner på markedet, Vinha do Arco som er 100% touriga nacional, og dagens utvalgte, laget på en solid, lokal drueblend. Vinen sies å gi en presis terroirgjengivelse. Aromatisk, frisk, konsentrert, men også behagelig, avrundet og balansert, med polerte tanniner. Her vil du smake modne røde og mørke bær (bjørnebær, kirsebær) og søte plommer, med innslag av krydder, mint, lakris, urter (timian), fioler, mineraler og vanilje fra åtte måneders fatlagring på fransk eik. Vinmakere er Charles Symington med assistanse fra Pedro Correia.

Dagens utvalgte godbit nr. 14
Domaine des Escaravailles La Ponce Rasteau 2016
– nr. 2125201, kr. 254,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Prøv denne mot storfe, lam, chorizo-pølser, viltretter eller modne oster. Eller bare nyt den uten mat, på jakt etter det brede aromabildet.

Du er litt tøff når du kaller vinhuset ditt for «billene» og setter en sort bille på etikettene. Men historien bak gjør at det egentlig er en naturlig forklaring. Men vi må tilbake helt til 1623 for å finne løsningen på navnemysteriet. Da ble det nemlig skrevet i et dokument at lokalbefolkningen i landsbyen Rasteau benevnte de sortkledde munkene som holdt til i byens benedictinerkloster for escaravailles, som er navnet på en sort bille man ofte finner i jorda i Rhône-dalen.

Så da Jean-Louis Ferran i 1953 kjøpte en vingård og skulle ha et navn på vinhuset sitt, så valgte han altså å kalle den «billegården» – Domaine des Escaravailles. Sakte, men sikkert siden den gang har familien bygget opp eiendommens renomme til at man i dag benevner den som ett av de mest spennende vinhusene i det som lenge var benevnt som Côtes du Rhône-Villages, hvor Rasteau var en av disse villages. I dag har Rasteau egen AOC-status for sine røde viner, som i all hovedsak er laget på grenache noir-druer, selv om dagens utvalgte vin også har 20% syrah i blenden. Det er faktisk mulig for vinprodusenter i området å dyrke hele 21 ulike druetyper.

Jeg nevnte at Jean-Louis Ferran grunnla vinhuset i 1953. Siden fulgte sønnene Daniel og Jean-Pierre, og etter det igjen Daniels sønn Gilles som virkelig har gitt vinene fra Domaine des Escaravailles et realt løft. Nå er også hans døtre Laurène og Madeline kommet med i driften, som fjerde generasjon, og familiefirmaet er blitt til Ferran et Filles (filles=døtre).

La Ponce er en enkeltvinmark med et klassisk Rhône-jordsmonn med små rullesteiner, sand og kalkholdig leirjord. Historisk har vinene fra Rasteau, og Escaravailles, hatt en del varm og søtlig frukt, og selv om alkoholnivået fortsatt er 15%, er det blitt mer struktur og dybde i det Gilles produserer. La Ponce er flaggskipet i vinhusets portefølje. Vinstokkene er fra 60-80 år for grenache-druene og over 40 år for syrah-druene. Og alle vinene hos Domaine des Escaravailles er laget på druer kun fra egne vinmarker.

Mange har nok tidligere forbundet AOC Rasteau mest med søte sterkviner på druene grenache noir, grenache gris og grenache blanc. Alt fra 1934 var Rastaus søte viner en egen kategori innen de franske Vins Doux Naturel. Disse vinene har hatt AOC-status fra 1943-årgangen, mens de «vanlige» rødvinene fra Rastau først fikk kastet av seg Côtes du Rhône Villages-kappa i 2010, da Rastau (+ noen vinmarker i Cairanne og Sablet) ble egen AOC.

Domaine des Escaravailles La Ponce Rasteau 2016 har mange likhetstrekk med viner fra Châteauneuf-du-Pape. God modenhet, uten å bikke over, et solid mellomparti og en dybde og smaksrikdom som inviterer deg til å sitte og meditere med denne i glasset. Dra på jakt etter mørke bær, mot bjørnebær og plommer, finn kryddertonene og nyt ettersmaken med hint av lakris, sjokolade, syltetøy av svart frukt, pepper og lær. En vin med god munnfølelse og fine tanniner. I tillegg til ren kos, er dette en flott vin å servere til viltmiddager, lammeretter eller grillet storfekjøtt.

Dagens utvalgte godbit nr. 13
Château Fonplégade Saint-Emilion Grand Cru 2003 – nr. 12518001, kr. 494,00 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B), bestillingsvin (BU) eller fra tilleggsutvalget (TU). Gir valuta for pengene. Noe spesielt. En klassiker. Eller like gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Vi er vel alle enige om at modne Bordeaux-viner kan være noe av det beste du kan smake. Og med moden mener vi at de helst bør være minst ti år gamle, gjerne mye eldre også. Her er en som nærmer seg tyve år etter innhøsting. Fra høyre bredd, hvor merlot-druen er dominant, og hvor vinene ofte er drikkevennlige tidligere enn på andre siden av den berømte Gironde-elven i Bordeaux.

Et jordsmonn satt sammen kald leirjord, kalkstein og varmere, sandholdig jord gjør at produsentene i Saint-Emilion foretrekker merlot og cabernet franc fremfor det som mange oppfatter som hoveddruen i Bordeaux-vinene, cabernet sauvignon. I dagens utvalgte vin er blenden 95% merlot og 5% cabernet franc, lokalt også benevnt bouchet.

Vinmarkene rundt slottet kan være noen av de eldste i området, fra romerriden rundt år 400. Slottets navn har historie tilbake til 1300-tallet, og navnet er fra et oppkomme og en steinfontene hvor pilegrimene stoppet for å drikke vann. Fonplégade kan oversettes med «fontene som gir mye». Ennå i dag strømmer vannet opp fra det underjordiske. Eiendommen troner øverst på et sandstein-platå. Slottet slik vi ser det i dag ble kjøpt og bygget ut av den legendariske vinhandleren Jean-Pierre Beylot i 1852.

Château Fonplégade er nå eid av en amerikansk mangemilliardær som er tvers gjennom frankofil, og som gladelig brukte noen (hundre) millioner på å restaurere slottet og revitalisere vinmarkene etter kjøpet i 2004. Stephen Adam er navnet, og han har leid inn tjenester fra to av de mest berømte konsulentene i vinverdenen, Michel Rolland og Stéphane Derenoncourt, for å løfte nivået på slottsvinene til nye høyder. I tillegg har Corinne Comme vært biodynamisk konsulent. Hun har bakgrunn fra bl.a. Pontet-Canet.

Stephen Adam og kona Denise har også sikret seg eierskapet til Château l’Enclos i Pomerol (2007) og har et flott prosjekt innen vin kalt AdamVS ved Howell Mountain AVA nord i California.

Pengene Stephen Adam og kona Denise nå bruker på vin har han tjent innen bankvirksomhet, TV- og radiostasjoner, mineralvannfabrikker, utendørsannonsering og bilbransjen. Han skal være ekspert på restrukturering av bransjer. Men også raus og gavmild. I 2005 ga han (anonymt) 100 millioner dollar til Yale School of Music. På samme tid, godt over 60 år gammel, lærte han seg å spille piano. I dag er han 83 år og inne i sitt fjerde ekteskap…

Fonplégade-eiendommen er på 18,5 hektar, og det påstås at man ute i vinmarkene ikke jobber blokk for blokk eller rad for rad, men fokuserer på plante for plante. Jordsmonnet er ekstraordinært, med alle de beste elementene som Saint-Emilion er berømt for, mest sandstein og leire. Vår utvalgte vin tappes i 50 000 flasker. 60% av vinen har lagring på nye eikefat, resten på eldre barriques og store foudres. Vinplantene har en snittalder på 25 år. Slottet har også en andrevin kalt Fleur de Fonplégade, som tappes i 20 000 flasker.

Dette er en delikat, konsentrert, lett muskuløs og tiltalende rødvin med aromaer i retning av både friske og modne mørke bær, lette tørkede frukttoner, hint av tertiære aromaer som lær, hengt kjøtt og sigarer, lang avslutning med godt krydderpreg og pene fataromaer. Flott vin til alt av vilt, storfe og lam.

Vinen er lansert i tilleggsutvalget, tenkt for horeca-bransjen, men du kan lett bestille den i din polbutikk eller via mail eller telefon til Vinmonopolets kundeservice. Den kan ikke bestilles direkte på nett. Kun butikken på Karmøy har så langt tatt den inn i sitt utvalg. De siste årgangene har høstet jevnt fra 90-95 poeng av internasjonale vinkritikere.

Dagens utvalgte godbit nr. 12
David Reynaud L’Envie Les 7 Péchés Capitaux 2019 – nr. 12348801, kr. 212,00 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

De røde vinene fra Rhône har fått en stadig større tilhengerskare i Norge, Ikke så rart, for de er fortsatt veldig bra “value for money”, og så er de utrolig velegnet til mat vi spiser en del av om høsten og vinteren, spesielt vilt som hjort, rype og reinsdyr.

Vinmakeren David Reynaud, som holder til på familieeiendommen Domaine Les Bruyères i Beaumont-Monteux sør i Crozes Hermitage-appallasjonen, er også mest kjent for sine røde viner, basert på syrah-druen. I dag dreier det seg imidlertid om en hvitvin fra hans hånd, med et navn og en etikett som vekker interesse. Den viser en mann som prøver å få tak i en hund som har stjålet en flaske vin. Tittelen «L’Envie» betyr misunnelse, mens «Les 7 péchés capitaux» sikter til «de syv dødssyndene». Ut fra etiketten dreier det seg her om å stjele.

David Reynaud er imidlertid ingen tyv. Men i årgangen 2019, da han mistet 50 prosent av druene sine pga hagl i vinmarkene, måtte han kjøpe marsanne-druer fra en eiendom i Grignan les Adhemar. Ettersom druene ble vinifisert i Crozes Hermitage, men plukket et annet sted, er den egentlig en Vin de France, selv om det på etiketten står IGP des Collines Rhôdaniennes. Heldigvis var også vinmarkene der marsanne-druene ble høstet biodynamisk drevet, for David Reynaud er både økologisk og biodynamisk sertifisert.

Familien Serret/Reynaud har dyrket vindruer i fem generasjoner, og noen av vinmarkene David henter sine druer fra ble plantet av bestefaren Georges i 1955. Men frem til 2002 solgte de hele avlingen til kooperativet i Tain. Mor til David, Marceline, forsto imidlertid at sønnen kanskje ville begynne for seg selv da hanble voksen, så i årene 1988 til 1999 fikk hun plantet nye vinmarker med syrah og marsanne. Det var den beste arven David kunne få!

Fra dag én etter at han bestemte seg for at familien skulle lage sine egne viner, har David hatt symbiosen mellom natur og frukt som en ledestjerne. Det igjen betød fullt fokus på økologisk drift (sertifisert fra 2003) og dessuten biodynamisk tenkemåte (sertifisert fra 2005). Nå har han 14,5 hektar vinmarker i Crozes Hermitage, og 4,5 hektar i Cornas og Saint Joseph. Dessuten leier han åtte hektar hos en barndomsvenn. 87 prosent av vinmarkene er beplantet med syrah, noe er merlot og en liten andel er grenache for rosévin. Samt marsanne, roussanne og viognier for spesielle hvite viner i begrenset volum. Dagens vin – L’Envie – er kun tappet på 4600 flasker.

Marsanne er en lokal drue fra Nord-Rhône som gir fyldige, karakterfulle viner. Hvite Rhône-viner er dessverre ofte oversett og undervurdert, for dette er spennende drikke som går utmerket til vår beste sjømat, som hvitfisk, skalldyr (hummer, krabbe, sjøkreps og reker), kylling, ost, samt salater og noe asiatisk mat. Det er så visst ingen dødssynd å nyte denne vinen! Forvent aromaer i retning av hvit fersken, ristede mandler, honningmelon, pære, blomster og krydder. En tiltalende og elegant vin, med en fin fedme, dybde og tekstur.

Dagens utvalgte godbit nr. 11:
Odfjell Orzada Carignan 2018
– nr. 3430401, kr. 214,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Det er alltid morsomt å høre om nordmenn som setter spor etter seg internasjonalt – også innen vinbransjen. Odfjell-familien har markert seg som foregangsmenn innen nyere chilensk vinindustri. I dag selger de en bred portefølje av solide viner i over tyve land, med Chile, Kina og Norge som de viktigste markedene. I Norge har vi nå ti forskjellige Odfjell-viner å velge blant. Totalt årlig produksjon er rundt 700 000 flasker.

Dagens utvalgte godbit er en av vinene Odfjell Vineyards har skapt seg et navn gjennom. Gjenoppdagelsen av gamle vinmarker med carignan-druen, og bruken av den i flotte endrueviner, har gitt chilenerne noe å være stolt av. Carignan er i utgangspunktet en ikke så alt for interessant drue, mest kjent og brukt i Languedoc, hvor fokus ofte har vært på mengde fremfor kvalitet. Det er sagt at carignan har mye syre, tanniner, farve og bitterhet, mindre sjarm og spennende aromaer. Men fra eldre vinstokker som vokser i et varmt og takknemlig klima får vinene plutselig karakter og dybde. Det finner vi i Odfjell Orzada Carignan 2018.

Spanske Miguel Torres revolusjonerte vinbransjen i Chile da han etablerte seg der i 1979. Torres introduserte bruk av rustfrie ståltanker og metoder hvor renhet og skikkelighet var satt i hovedsetet. Han dro mange med seg, og kvaliteten på chilensk vin endret seg formidabelt. På midten av 90-tallet var Chile mestselgende nasjon av rødvin i Norge.

Skipsreder Dan Odfjell bestemte seg for å gjøre om en fruktfarm han hadde kjøpt på «billigsalg» til vingård på slutten av 1990-tallet. Og gjennom det arbeidet som Dan og hans to sønner Laurence og Dan jr. har gjort senere, sammen med gode medhjelpere, bl.a. ønologene Paul Hobbs og Arnaud Hereu, har Odfjell Vineyards vært sporfinnere for mange andre innen vin i Chile. De var en ett av de første vinhusene som gikk «all in» for bruk av Rudolf Steiners prinsipper for biodynamisk drift ved vingården, med kuhorn og månefaser. Alt de gjør er økologisk, og bærekraftig produksjon står i høysetet. I tillegg til å løfte frem carignan fra gamle vinstokker, Odfjell er naturlig medlem av Vignadores de Carignan, har de også hevet oppmerksomheten rundt druen carmenére, en annen fransk drue som Chile har adoptert. Den er nesten uttryddet i Frankrike, og var i mange år tatt for å være identisk med merlot. I dag er den en slags chilensk «nasjonaldrue», så da Odfjell Carmenére ble kåret til Chiles beste, var den egentlig «verdens beste».

Men her og nå er det Odfjell Orzada Carignan som får vårt fokus. Noen sier at man gjennom denne vinen har gjenskapt noe av fortiden for chilensk vinproduksjon, som har en 400 år lang historie. Vinplantene nærmer seg 100 år i alder, noe som merkes på fruktkonsentrasjonen. Det er mørk kjølig frukt, fine kryddertoner, smak av både mørke bær (solbær) og sorte plommer, innslag av lakris, vanilje, skogsbunn, lær og fatvanillin. Modne tanniner og fin balanse. En vin som vil fungere perfekt til norsk høstmat som lam, vilt, grillet entrecôte.

Dagens utvalgte godbit nr. 10
Cambio de Tercio Cepas Viejas Bobal 2019
– nr. 12153801, kr. 209,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Dagens vin er laget på en drue som påstås å være blant de beste vi kan nyte hvis vi også er opptatt av mulige medisinske effekter av et godt glass vin. Bobal er navnet på druen, som bl.a. skal inneholde resveratrol, et stoff som både kan være krefthemmende og ikke minst har en antikoagulerende effekt som motvirker hjerteinfarkt.

Mange av oss har garantert drukket viner på druen bobal, mest kjent fra vindistrikter i Valencia-regionen, som i DO Utiel-Requena, hvor bobal er den lokale rødvinsfavoritten. Med tanke på at den er blant Spanias tre mest beplantede druer, er det egentlig merkelig at den ikke har høyere status eller rang i vinverdenen. Det skyldes nok først og fremst at bobal-avlingene som oftest har gått til produksjon av bulkviner, hvor kvalitet ikke har vært blant de fremste kriteriene.

Produsenten bak vinen Cambio de Tercio, et navn noen kanskje også har sett på en Michelin-restaurant i London, er Vinos Bruno & José Luis Murciano. Bruno og José Luis er brødre, hvorav Bruno utdannet seg til sommelier og jobbet på kjente steder i Frankrike og England, bl.a. Ritz i London, før han vendte hjem til landsbyen Caudete de las Fuentes. Der startet han sammen med sin bror dette vinprosjektet med kjøp av 8,5 hektar beplantet med riktig så gamle bobal-vinstokker i 2005. En av vinmarkene, Las Brunas, ligger på 900 m.o.h. og har vinplanter som er 85 år gamle.

De har helt fra starten av jobbet etter biodynamiske prinsipper, og vinhuset er allerede økologisk sertifisert. Første vin ble lansert i 2010, og de fleste vinene Bruno og José Luis lager er på bobal-druen. Avlingene er lave, ned mot 1 kilo per busk, og bærekraft og lav intervensjon er viktig for brødrene.

DO Utiel-Requena ligger på et platå mellom Valencia og La Mancha, 7-8 mil fra kysten. Navnet er fra de to byene Utiel og Requena, og «Territorio Bobal» er på Unescos liste over kandidater til World Heritage-status. Det har vært dyrket vindruer der siden romerne kom dit 700 år før Kristus, og 70-80 prosent av druene som dyrkes er nettopp bobal. Totalt beplantet areal er 34 000 hektar, langs elvene Turia og Cabriel, i nærheten av ni ulike landsbyer. Utiel-Requena fikk sin DO-status alt i 1932. Ny betegnelse på klassifiseringen er egentlig DOP Utiel-Requena. DOP står for Denominación de Origen Protegida, og omfatter nå 100 vinhus som beskjeftiger nærmere 6000 mennesker. Så vin er svært viktig i Utiel-Requena. Storhetstiden for vinindustrien der startet rundt 1850, da det ble bygget jernbane fra Utiel til Valencia, slik at eksport av vin kunne utføres.

Vinmarkene har et jordsmonn preget av sand, leire og kalkstein. Det medførte at vinstokkene klarte seg bra under phylloxera-epidemien, så man kanfinne vinstokker som er mer enn 150 år gamle der. Dagens utvalgte vin er kun tappet på 7500 flasker, så produksjonen er, som det skrives på etiketten, «Limitada». Forvent en vin med preg av frisk bærfrukt, mot kirsebær, bringebær og skogsbær, god konsentrasjon, med innslag av krydder og lakris. Herlig saftighet, åpen frukt, elegant og tiltalende. Kan matche alt fra Middelhavs-retter via salater, pasta og ris, til lyst kjøtt og tunfisk.

Dagens utvalgte godbit nr. 9
Jiménez-Landi Sotorrondero 2018
– nr. 10666001, kr. 262,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Et lite fjellområde sør for den spanske hovedstaden Madrid er blitt den store snakkisen blant vinentusiaster de siste årene. I Sierra de Gredos har man gjenoppdaget vinmarker med garnacha-druen hvor vinstokkene i mange tilfeller er langt over 100 år gamle. Plantene vokser som busker på små jordflekker innimellom store steinblokker, og de er hverken enkle å komme til eller bærer mye frukt. Men druene som plukkes der er full av herlig, konsentrert juice som gir noen fenomenale viner.

Vinhuset Bodegas Jiménez-Landi er formelt plassert i vinregionen DOP Méntrida, men har vinmarker i nærheten av landsbyen El Real de San Vicente, den eneste i appellasjonen som ligger innenfor det definerte Sierra de Gredos-arealet, i Tiétar-dalen. I Spania benevner man Méntrida og Sierra de Gredos som «Meseta central» (det sentrale platået). Vinmarkene Jiménez-Landi har, 20 hektar egeneid og fem hektar som leies inn, ligger på 550-650 m.o.h. (platået) og 750-850 m.o.h. (i Gredos-fjellene). Fra dag én har Bodegas Jiménez-Landi spesialisert seg på garnacha-viner, og regnes som en av pionerene i Meseta central.

Garnacha-druen er for mange mer kjent som grenache, kanskje spesielt fra Rhône-dalen (Châteauneuf-du-Pape) og det sørlige Frankrike (Languedoc-Roussillon). Men druen er altså ektefødt spansk, selv om noen kan mene at den først ble funnet på Sardinia, hvor den benevnes cannonau.

Produksjonen ved vinhuset skjer i et gammelt herskapshus fra 1600-tallet i Méntrida, hvor det i kjelleren ble funnet store åpne leirkrukker det ble laget vin i. I dag er disse rommene brukt til flaskelagring. Bodegas Jiménez-Landi ble formelt etablert i 1963, og «tok av» i 2004, da søskenbarna José og Dani Jiménez-Landi bestemte seg for å satse for fullt på garnacha-dominerte viner. Dani er i dag “Kong G” (G=garnacha). I dag er det José alene som driver virksomheten.

Sotorrondero er navnet på området hvor vinmarkene ligger i Méntrida. Denne vinen hadde opprinnelig 30 prosent syrah, hentet derfra, og 70% garnacha fra landsbyen El Real de San Vicente i Sierra de Gredos. På etiketten står det Vino de Parcela, som betyr at det er utvalgte parseller i vinmarken. Alle plots vinifiseres separat, og nå hentes det kun Gredos-druer, gjerne er det hele klaser som presses. Fatlagringen skjer på eikefat som tar fra 500-3000 liter. Kun naturlig gjær, og ikke stabilisering, filtrering eller klarning. Det skal være ærlige, åpne viner som representerer naturen, jordsmonnet, druene og omgivelsene. José Jiménez-Landi sier at han jakter på balanse, friskhet, finesse, eleganse og dybde i sine viner.

Total produksjon ved Bodegas Jiménez-Landi er 100 000 flasker i året. Sotorrondero lages det kun 15 000 flasker av. Forvent en vin full av moden, mørk bærfrukt. Den er kraftfull, men elegant, med deilig, konsentrert og lett søtladen juice, i positiv betydning. Nydelig syrestruktur, harmonisk og saftig, hint av treverk, mørk sjokolade og tobakk. En vin som bare kan nytes, men som er perfekt til grillet iberico-svin, entrecôte og vilt.

Dagens utvalgte godbit nr. 8
Heidi Schröck Junge Löwen 2018
– nr. 3539501, kr. 209,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Hun kaller seg weinbäuerin (vinbonde), lager viner som har fått kultstatus både i USA og Skandinavia, legger hele sin sjel og sitt hjerte i produksjonen og har som motto at «mindre vin er mer kvalitet». Ta godt imot: Heidi Schröck, også benevnt som «dronningen av søte viner fra Østerrike».

I dag har jeg imidlertid valgt en av hennes røde smykker, en vin som bare er så sjarmerende, ren, fruktig, frisk, ukomplisert og deilig at man umiddelbart får lyst på ett glass til – eller flere…

Junge Löwen er navnet. «Husvinen» vi kan drikke til hverdags, som gir deg løvekraft hver dag, sier Heidi Schröck selv. Hun tar den gjerne med ut til arbeiderne i vinmarken når de skal ha en pause. Sammen med nybakt brød, spekepølser og skinke, noe bakt paprika, litt olivenolje. Så smakfullt, så energigivende.

Druene i denne rødvinen er blaufränkisch (85%) og st. laurent (15%). «Druene mine», poengterer Heidi og sikter til at de er lokale, stedegne for Østerrike, skjønt tyskerne har sin variant av blaufränkisch kalt limberger. St. Laurent er en drue mange mener har mye pinot noir-aromaer i seg.

Weingut Heidi Schröck holder til i fristaden Rust, en sjarmerende liten perle av en by, på vestsiden av steppeinnsjøen Neusiedlersee, Østerrikes største sjø, på grensen mot Ungarn. Innsjøen er en fin temperaturregulator, og sørger dessuten for at man lett kan få botrytis på druer som henger utover høsten, slik at de blir som overmodne rosiner, med stor sukkerkonsentrasjon, perfekt for viner med restsødme. De søte Ruster Ausbruch-vinene fra Heidi Schröck er legendariske.

Midt i hjertet av Rust, på Rathausplatz, har Heidi Schröck laget vin siden 1983, nå sammen med sønnene Johannes og Georg som fikk en tur til Oslo og Norge som konfirmasjonsgave, for å lete opp spor etter det norske black metal-bandet Satyricon, hvor Sigurd Wongraven er vokalist. Skjønt i dag er Wongraven minst like mye vinprodusent. Det var altså mer enn en musikalsk link til Schröck-gutta.

Heidi Schröck har 11 hektar med vinmarker, og i tillegg til de to før nevnte druene, er de beplantet med welschriesling, weißburgunder, grauburgunder, furmint, gelber muskateller, sauvignon blanc og chardonnay, alle disse for tørre hvite eller søte dessertviner. Lager hun rødvin, er det kun på nettopp blaufränkisch og st. laurent.

Den eldste vinmarken hun har er fra 1955, og alle ligger vendt mot sydøst, med sol fra morgen til kveld. Det er mye sol også i vinene til Heidi Schröck, utvilsomt laget med kjærlighet. Druene dyrkes i et jordsmonn preget av sand, kalk og urstein. Lokalt kalles det «Ruster schotter», som er en betegnelse på en spesiell grus hvor man kan finne blekksprutfossiler fra devontiden (3-400 millioner år siden). Heidi Schröck er blitt kalt både en pioner og en visjonær vinprodusent. I 2003 ble hun av Falstaff Weinguide utnevnt til «Winzer des Jahres» (Årets vinprodusent).

Heidi Schröck Junge Löwen 2018 er som nevnt en vin du bare kan kose deg med. Saftig, fersk og delikat, men med et bra bitt. Smak av røde frukter og saftige plommer. Har fått 18 måneder på store akasiefat. I tillegg til å være en god vin til noe du bare skal nafse på, spekemat og pølser, vil den også gå fint til pasta, pizza, kylling og lyst kjøtt.

Dagens utvalgte godbit nr. 7
Johan Black Label Tempanillo Premium 2019
– nr. 11892001, kr. 116,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Jeg har sansen for folk som «tar den helt ut». Det er mange viner der ute med navn etter en kjendis, datteren i vinhuset, sjefen på gården eller hvem det måtte være. Johan, som står bak denne vinen, er Johan Manon Ceron, opprinnelig fra Den dominikanske republikk, men bosatt i Norge siden 1998. Utdannet sommelier og i dag vinimportør med firmaene Crianza og Salud.

Og han har ikke tatt fornavnet Johan for å «fornorske seg» etter at han kom til Norge som 16-åring for 22 år siden. Moren har nemlig alltid vært begeistret for navnet Johan, som ikke er helt uvanlig på gutter i Santa Domingo hvor Johan vokste opp. Så dette er hans opprinnelige og ekte fornavn.

Vinen med den noe svulstige tittelen «Johan Black Label Tempranillo Premier 2019» er laget ved vinhuset Bodegas Celaya som holder til i La Roda, en by med 16-17 000 innbyggere i Albacete-provinsen i Spania. Deres egne viner er kjent under Bayanegra-etikettene. «Johan» er en rett frem, fruktig, rimelig og absolutt smakfull rødvin laget på tempranillo-druen. Vinen er gitt fire måneder på franske eikefat, og ut fra kvaliteten får du her mye for pengene.

Men hvorfor denne «Johan-vinen»?

Jo, det har seg slik at Johan Manon Ceron og familien i 2016 var på ferie i området. Da de spiste lunsj på en restaurant i La Roda traff de på Sebastian Mora, som viste seg å være direktør ved Bodegas Celaya. Og da ble det naturligvis raskt snakk om vin, druer og vinproduksjon. Og Johan ble invitert til å bli med til vinhuset på besøk. Etter noen timers smaking og en tur ut i vinmarkene var han «forelsket», som han selv uttrykker det. Høsten 2019 dro han ned til Bodegas Celaya igjen, denne gangen for å bli med på innhøstingen og for å plukke ut druene som skulle brukes i hans egen vin.

«Jeg valgte navnet fordi jeg er stolt av det, samtidig som det er et velkjent skandinavisk navn. Alle kjenner en Johan. Betydningen av navnet er påført etiketten på flaskene, forteller han.

Bodegas Celaya ble etablert alt i 1927 av Florindo Celaya Aranda. I 2000 hadde de et topp moderne anlegg ferdigbygget, i utkanten av La Roda, som ligger omtrent midt mellom Alicante og Madrid. Romerne kan ha vært der med vinplanter for mer enn 2000 år siden. Og Don Quijote i Miguel Cervantes berømte bok kan også ha vært der og hatt sine kamper mot vindmøller.

Som nevnt er dette en godt priset «hverdagsvin» som leverer mye av det vi forventer fra en vin basert på tempranillo-druen: Røde, modne bær, saftig, med innslag av urter, krydder, lakris og en aldri så liten touch av fat og vanilje. Bruk den til kylling, ikke alt for tunge kjøttretter eller pasta. For mange vil den også være en grei «drikkevin».

Dagens utvalgte godbit nr. 6.
Weingut Pflüger Cuvée Biodynamite 2018
– nr. 10670701, kr. 199,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Hva gjør du som vinprodusent hvis du oppdager at du er allergisk mot – ja, akkurat – plantevernmidler og kunstgjødsel?! Bernhard Pflüger i Bad Dürkheim i den tyske vinregionen Pfalz nølte ikke et sekund. For over tyve år siden gikk han derfor over til økologisk drift, og fra og med 2008 har familievinhuset Weingut Pflüger også vært biodynamisk, sertifisert både fra Demeter og Eco Vin. Det er ikke uten grunn at nettsiden deres viser en mann som går bak en hest med plog.

Bernhard var svært tidlig ut i forhold til sine naboer med denne omleggingen av driften, og hans pionervirksomhet i Tysklands varmeste vinregion Pfalz følges nå opp av sønnen Alexander Pflüger som kanskje er enda mer dedikert mot det å arbeide i pakt med naturen enn det faren har vært. På eiendommen og ute i vinhusets 45 hektar med vinmarker, blant annet med parseller i de renommerte Nonnengarten og Sonnenberg, har Bernhard og Alexander til og med laget «insektshotell». Tanken er at gode insekter hjelper til med å jage bort de onde, de som gjør skade på vinplantene og druene. Og det er bra både for omgivelsene og for oss alle.

Dagens utvalgte vin er laget på 80% riesling og 20% gewurztraminer. En blend vi ikke ser så ofte i dag, men som var ganske så vanlig i gamle dager. Druene er håndplukket og skånsomt behandlet, mosten har fått gjære i rustfrie ståltanker og vinen er bare lett filtrert og deretter ingen fining før flasketapping.

Den noe spesielle (i dag) drueblenden, gir en aromatisk og juicy vin, med elementer av grapefrukt, fersken, sitrus, blomster, urter, krydder og mineraler. Balansert syre og ganske tørr utgang, selv med 7,5 gr/l restsukker. Alkoholprosenten er flotte 12%. Prøv denne vinen til skalldyr, sushi, fisk eller vegetarretter.

Dagens utvalgte godbit nr. 5.
Ossian Viñas Viejas de Segovia 2018
– nr. 9140601, kr. 329,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Hvis du på en bar/restaurant i Spania spør om et glass av en tørr, frisk og fruktig hvitvin, vil servitøren nesten garantert alltid si Rueda og komme til bordet med en rimelig verdejo-vin. Verdejo er nemlig synonymt med husets vin hos de aller fleste med skjenkebevilling i de spanske turistområdene.

Ikke et vondt ord om verdejo som vindrue, faktisk har den fått et ufortjent dårlig rykte nettopp på grunn av de mange billig-utgavene som er på markedet. Så lite stolt av sin egen drue har enkelte produsenter vært, at de i tillegg har blandet den med sauvignon blanc, muligens fordi de to druene har mange felles karakteristika og sistnevnte er mer kjent internasjonalt.

Så har man de spanske vinmakerne som mener verdejo kan lage hvite viner i verdenstoppen. Og som vil bevise at verdejo i tillegg er en drue som både tåler lagring på eikefat og kjellerligge i mange år. Blant disse er vinhuset Ossian Vides y Vinos som ble etablert så sent som i 2005 da vinmarkseier Ismael Gonzalo i Rueda teamet opp med Javier Zaccagnini, som frem til da hadde vært sjef for Consejo Regulador de la Denominación de Origen Ribera del Duero, altså øverste leder av kvalitetskontrollen i denne vinregionen. På kort tid introduserte de viner som løftet verdejo opp på et helt nytt nivå.

Nå er hver lansering av en ny årgang av Ossians verdejo-viner en aldri så liten begivenhet. Den norske importøren fikk tildelt 2000 flasker av dagens utvalgte vin i 2017-årgangen, og melder nå at den er utsolgt fra lager (kan finnes i enkelte butikker). Men her kommer tips om at du kan få en ny sjanse til å sikre deg denne spesielle spanske hvitvinen, for 2018-årgangen er klar for bestilling fra 21.august. Begrenset antall flasker også dette året.

De to entusiastene bak Ossian Vides y Vinos, Gonzalo og Zaccagnini, hadde som prosjekt å utforske potensialet som lå i ekstremt gamle vinmarker beplantet med verdejo. Gonzalo hadde slike vinmarker selv, og kjente dessuten området Rueda godt, slik at han visste hvor det beste druematerialet kunne hentes.

De fleste av vinmarkene Ossian i dag kontrollerer er over hundre år gamle, og hele 50 hektar er beplantet med pre-phylloxera eller upodede vinstokker. Mange av vinmarkene ligger på 900 meter over havet, noe som også gir et helt spesielt drueråstoff.

Fra dag en bestemte Ismael Gonzalo og Javier Zaccagnini seg for at de kun skulle jobbe med verdejo-druen og at produksjonen skulle være økologisk. Ossian Vides y Vinos ble det første vinhuset i Rueda som ble økologisk sertifisert. Ossian ligger i landsbyen Nieva i Segovia, en drøy times kjøring nordvest for Madrid. På grunn av sitt spesielle prosjekt som også strekker seg utenfor Rueda-grensene, har de valgt å merke vinene med Castilla y Leon som opprinnelsessted.

Årsproduksjonen har ligget på rundt 40 000 flasker, men målet for dagens eiere (Ruiz-familien som står bak det kjente Ribera del Duero-vinhuset Pago de Carraovejas) er å øke til 150 000 flasker årlig. Hovedvinen og «flaggskipet» Ossian Viñas Viejas de Segovia har hatt minst ni måneder på fat. Den er en fremragende matvin. Kompleks og rik, med smak av friske grønne frukter, hvit steinfrukt, toast, nøtter, urter, krydret eplefrukt, mineraler og fat. Går fint til modne oster, risretter med sjømat, ovnsbakt hvitfisk (piggvar, kveite, flyndre) og røykalaks.

Dagens utvalgte godbit nr. 4.
Apostolos Thymiopoulus Naoussa Alta 2017
– nr. 11441491, kr. 214,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Navnene på de lokale druene som benyttes for vinproduksjon i Hellas er nok gresk for de fleste av oss. Rekk opp hånda alle som har smakt viner på noen av disse druene: agiorgitiko, assyrtiko, malagousia, limnio, liatiko, moschofilero, roditis, savvatiano eller xynomavro/xinomavro.

Det er den siste vi skal konsentrere oss om i dag. En drue som dyrkes mest i Nord-Hellas, i det sentrale Makedonia opp mot Vermio-fjellet. For kjennere av gresk vin er dette Naoussa-regionen, mer spesifikt Imathia.

Produsenten av den utvalgte vinen er ønologen Apostolos Thymiopoulus som i 2003 kom hjem til landsbyen Trilofos etter å ha tatt sin vinmakerutdannelse ved universitetet i Athen. Familien hadde gjennom tre generasjoner dyrket druer, men solgt det meste til større firmaer og aldri laget vin under eget navn. Apostolos snudde opp ned på det, og i dag produserer han 250 000 flasker vin fra 34 hektar med egne vinmarker. Hele 98 prosent av vinene hans går til eksportmarkedet.

Han lager kun xinomavro-baserte viner, flere røde og en rosé. Mange mener at xinomavro kan minne om nebbiolo i uttrykket. Fra gammelt av er den kjent som en drue som det har vært vanskelig å jobbe med. Den kan være røff og tanninrik, og blir ikke helt moden i alle årganger. Men Apostolos har klart å «temme» xinomavro, slik at den i hans «moderne» versjon leverer viner som er presise, delikate og balanserte.

Druenavnet betyr mørk og bitter/syrlig, men magikeren Apostolos Thymiopoulus lager viner som er fruktige, bløte og lett florale, med en flott bærkonsentrasjon og god lengde. Xinomavro-druen kan være ubehøvlet som ung, men lagrer veldig godt.

Vinstokkene til Thymiopoulus er plantet i 28 små og mellomstore vinmarker med skrint jordsmonn der skifer, granitt og kalkstein dominerer. Det vannes ikke, og med høyder opp mot 650 m.o.h. kan klimaet være krevende. Naoussa Alta i navnet på vinen betyr høytliggende vinmarker. Alt er økologisk sertifisert og Apostolos driver dessuten etter biodynamiske prinsipper. Han prøver seg i tillegg på naturviner.

I BU-listen finnes også en yngre, rimeligere utgave, samt en dyrere, Terre et Ciel (jord og himmel), for den som vil utforske vinene hans nærmere etter å ha falt for denne, som jeg gjorde.

Her får du smak av bringebær, kirsebær og skogsbær, i kombinasjon med lakris, trøffel, roser, urter og fat (har fått 12 måneder på gamle fat). Fin syre, milde tanniner. Prøv den til gryteretter, pasta med kjøtt, rike oster eller smaksrike pizzavarianter.

Dagens utvalgte godbit nr. 3.
Le Petit Parisien Rouge 2019
– nr. 12013301, kr. 189,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. Noe spesielt. En vin som fortjener oppmerksomhet.

Hva gjør man om man jobber innen vin, bor i Paris og har lyst til å lage vin nærmest i kjelleren hjemme? Jo, du kjøper en kjeller, naturligvis. Trioen Matthieu Bosser, Emmanuel Gagnepain og Frédéric Duseigneur hadde jobbet med vin i 15 år i Rhône, Burgund og Bandol da de startet prosjektet Les Vignerons Parisiens (=Paris-vinbøndene).

Idéen de fikk var å starte et «urban winery» i Paris, for seg selv og andre som ønsket lokal Paris-vin. For vilIe det ikke være fint å vise folk i byen, selveste hovedstaden, at det var transport av druer inn – og viner ut? I Rue de Turbigo i 3. arrondissement i Marais-distriktet, ikke langt fra Georges Pompidou-senteret, fant de kjellerlokalene som egnet seg.

Så tok de kontakt med vinbønder de hadde jobbet med som konsulenter opp gjennom årene, og gjorde avtaler med fire druedyrkere i sør-Rhône om å få kjøpe druer. Kriteriet var at de drev enten økologisk eller helst biodynamisk.

Emmanuel var ønologen, Frédéric er ekspert på biodynamisk drift, mens Matthieu tok på seg oppgaven som daglig leder av firmaet de etablerte.

Navnet på vår utvalgte vin – Le Petit Parisien – er hentet fra en av de viktigste avisene som ble utgitt under den tredje franske republikk. Le Petit Parisien utkom i årene 1876 til 1944, og hadde på det meste rundt to millioner i opplag. Så stort volum kan Les Vignerons Parisiens bare drømme om. To år etter starten i 2015 nådde de 37 000 flasker.

Å kun bruke druer av høy kvalitet, dyrket av bønder som viser respekt for jorda og for naturen, og viner som skal reflektere terroiret der de er dyrket, er de viktigste parameterne for Matthieu, Emmanuel og Fréderic. Druene de lager vin av er håndplukket i sør-Rhône, og deretter avkjølt og transport i kjøletrailere til Paris, hvor de presses neste morgen, etter en 15 timers lang tur fra Rhône. Trioen ønsker ikke å blende vinene, helst skal hver enkelt vin være basert på druer fra en og samme vinmark.

Ett av hovedpoengene er å høste druene tidligere enn de fleste naboene i Rhône. Dette for å få nødvendig friskhet i frukten. Vinmarkene ligger ofte høyt, fra 350 m.o.h. og favorittdruene å jobbe med for de tre er cinsault, grenache og syrah, samt grenache blanc.

De fikk raskt suksess og stor etterspørsel for vinene, som til tross for at alle druene er høstet i Rhône, må bruke betegnelsen Vin de France om opprinnelsen. Michelin-restauranter som Alain Ducasse og Jean-Francois Piège er blant kundene de har i Paris.

Men noen flasker har også funnet veien til Norge, der denne og en hvit utgave er i bestillingslisten. Forvent en saftig, ren, myk og bærfruktig vin med smak av friske røde bær, bringebær og plommer, noe krydder og hint av fat. En vin til pasta og lette kjøttretter. Drueblenden er 50% cinsault og 50% merlot.

Dagens utvalgte godbit nr. 2.
Enate Chardonnay-234 2019
– nr. 5874601, kr. 159,90 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

I dag skal vi ta turen til et lite kjent vinområde i Nord-Spania, nemlig DO Somontano, i Huesco-provinsen i Aragon, bare noen få mil fra den franske grensen. Dette er landskapet du må kjøre gjennom om du skal opp i Pyreneene, bl.a. til Andorra. Kjent for fredede naturparker og de smakfulle rosa tomatene som du får på restaurantene i den staselige byen Barbastro.

Og om noe i Spania er franskinspirert, så er det vinene som lages i Somontano. Navnet på vinområdet er en slags spansk versjon av Piemonte, for begge navnene betyr «ved foten av fjellene». Fjelltopper med snø er et syn du ofte ser i Somontano, som har skianlegg ikke lange kjøreturen fra vinmarkene.

En kort faktagjennomgang kan være at Somontano har rundt 4300 hektar på 350-1000 m.o.h. beplantet med vinstokker, eid av 500 druebønder som leverer frukt til 31 vinhus. DO-klassifiseringen ble gitt området i 1984, og myndighetene har for rødvinene tillatt bruk av franske druer som cabernet sauvignon, merlot, pinot noir og syrah, i tillegg til de spanske garnacha og tempranillo samt de lokale variantene moristel (også kalt juan ibáñez) og parraleta.

På hvitvinssiden går det mye i chardonnay, gewurztraminer, riesling og sauvignon blanc, samt garnacha blanca, macabeo og den lokale sjeldenheten alcañon. De første druene skal være plantet her av romerne noen tiår før Kristus.

Vi vet alle at vin er kunst. Hos Bodega Enate i Somontano gjelder det for mer enn kun innholdet på flaskene. Hver eneste av vinhusets 15 viner presenteres nemlig med ulike kunstetiketter. Slik sett er vinhuset svært representativt for den nye tiden i Somontano, med ultramoderne vinanlegg, innleide stjernevinmakere, mye kunst og kultur og vinturisme på høyt nivå.

Problemet for Somontano er at man på grunn av druemiksen i hjemmemarkedet ikke oppfattes som spansk nok. Og så er man heller ikke fullt ut fransk. Dermed går de gjerne under radaren for mange, og publikum går glipp av mange spennende vinopplevelser, for det er høy kvalitet på de beste vinene. Sjekk f.eks. ut viner som Blecua og Secastilla fra Viñas del Vero.

Til å være i Somontano er Bodega Enate en stor aktør. Enate eier selv nærmere 500 hektar med vinmarker, og har dessuten kontrakt om å leie vinmarker/kjøpe druer fra 150 selvstendige druedyrkere. Årlig produksjon er på rundt tre millioner flasker. Enate lager for øvrig kun viner på druene merlot, cabernet sauvignon, syrah, chardonnay og gewurztraminer, i tillegg til tempranillo. Slik har det vært siden starten i 1991.

Dagens utvalgte vin kan være et spansk alternativ til rimelige burgundere, kanskje først og fremst kommune-Chablis. Men til en langt rimeligere penge! Betegnelsen 234 refererer til at druene er plukket i plot 234 i en av deres egne vinmarker. Druemosten har et lengre opphold på bunnfall, noe som gir en ekstra rikhet og nesten antyder fatlagring.

Men først og fremst er dette moden, delikat frukt, mot pasjonsfrukt, fersken og søte grønne epler. Et lett mineralsk preg sparres fint mot modne sitrusaromaer og et aldri så lite hint av honning (restsødmen er 4 gr/l). En vin som er en utmerket tørstedrikk/aperitiff, men som fungerer aller best til grillet sjømat, skalldyr og lyst kjøtt.

Dagens utvalgte godbit nr. 1.
Valdesil Godello Sobre Lias 2017
– nr. 8030301, kr. 183,50 (BU).
Kriterier: Kan være både basis- (B) eller bestillingsvin (BU). Gir valuta for pengene. Gjerne fra et ukjent område eller på en lite kjent drue. En vin som fortjener oppmerksomhet.

I dag vil jeg slå et slag for en spansk hvitvinsdrue som det er mange gode grunner til å gjøre seg kjent med. Godello er navnet, og den finnes først og fremst i Galicia, og der er den mest brukt i DO Valdeorras like nord for Portugal. Ved siden av druene verdejo (fra Rueda) og albariño (fra Rias Baixas) er dette Spanias tredje store hvitvinsdrue.

Navnet på opprinnelsesområdet, Valdeorras, oversettes med «gull-dalen», fordi romerne var der og gravde etter gull. Da gullårene var uttømt plantet de vinstokker, noe gamle latinske skifter bekrefter. Gjennom middelalderen ble de fleste vinmarkene overført til kirken, og først for drøyt hundre år siden ble Valdeorras igjen et aktivt vinområde.

Klassifiseringen DO Valdeorras kom alt i 1945, og det er lokale druer som godello (hvitt) og mencia (rødt) som dominerer der, med innslag av spesialiteter som loureira, treixadura, torrontés, lado og dona branca på den hvite siden, og merenzao, sousón, bracellao, caiño tinto, ferrón, espadeiro og gran negro blant de røde.

Valdeorras-vinmarkene ligger opp til 550 m.o.h. langs elva Sil, som kommer fra Castilla y León. Sil er en viktig vannåre i alle de tre DO’ene Valdeorras, Bierzo og Ribeira Sacra. Her er det bratte skråninger (litt Mosel-aktig geografi), jordsmonnet er variert, med mye grå og blå skifer, granitt, sand og små steiner. Klimaet er småtøft, med mye regn, minus om vinteren, kuldeperioder på våren og jevnlige haglstormer.

Godello er spesialiteten for de 42 produsentene i ett av Spanias minste, men like fullt ett av de mest spenstigste vinområdene. Kun rundt ti prosent av volumet går til eksport.

Produsenten Bodegas Valdesil (El Val de Sil=Sil-dalen) eies av familien Prada Gayoso som har jobbet med godello-druen i over hundre år. Fra rundt 1990 har Francisco Prada Gayoso kjøpt tilbake små parseller som José Ramón Gayoso plantet i 1885, og har derfor noen av Spanias eldste godello-kloner. De eier nå 20 hektar og lager 140 000 flasker i året. Flotte små parseller, lavere uttak og fokusert arbeide i vinmarkene har gitt vinmakeren Cristina Mantilla et godt utgangspunkt for å skape supre godello-viner. Det fine er at de fortsatt er svært prisgunstige i forhold til kvaliteten.

Valdesil Godello Sobre Lias 2017 har hentet druer fra forskjellige parseller der gjennomsnittsalderen er 30 år. Vinen har seks måneder på bunnfall (sobre lias) før flasketapping. Forvent en dyp, frisk, floral, elegant og smakfull vin med aromaer mot sitrus, epler, melon, steinfrukter, hvit pepper og kalkmineraler. Anvendelig til mye mat, fra rike fiskeretter, skalldyr (prøv den til krabbe!), pasta og kylling/hvitt kjøtt.

Hovedbildet er tatt av payam masouri og hentet fra Pexels.

Brødrene som tar vare på lokale druer

Har opplevd dødsulykker under innhøstingen

Utsatt for meldugg og phylloxera

Finnes i DO’er i Galica og i León

Både godello og mencía er matvennlige

Er dette Polets beste rødvin under 150 kroner?

Fikk en datter med hushjelpen

I dag et vinhus og et besøkssenter

Les om denne flotte albariño-vinen fra Attis Nana

Relaterte innlegg

Klempe & Dons tar sats med restaurant på “taket” av Nordre gate

Jippoet Beaujolais Nouveau lever fortsatt. Årets vin er her!

Tradisjonsrik Alsace-produsent feirer sin egen dag med gul og rød fest