Å klare å være både klassisk og folkelig i Trondheims mest gjennomførte og til dels imponerende restaurantlokale er litt av en bragd. Emilies Eld Restaurant & Bar klarer oppgaven godt. Da Eld åpnet i Prinsenkvartalet i januar 2011 fikk vi følelsen av at atmosfære og interiør fra kjente kafeer og spisesteder som vi har sett i flere av verdens storbyer var bragt til trønderhovedstaden, dog uten at stivpyntede kelnere med oppoverneser hadde fulgt med på lasset. Det var fortsatt ekte trøndersk, med stil. I oktober 2016 fusjonerte Eld med Emilies Et Spisested, og siden har Emilies Eld funnet sin egen nisje som ser ut til å fungere godt.

Emilies ELD Restaurant & Bar
Kongens gate 30
7012 Trondheim.
Inngang fra Prinsens gate eller fra Prinsen hotell.
Nettsted: https://emilieseld.no/
Telefon: +47 47 93 10 00
E-post: post@emilieseld.no

Restaurantomtale skrevet av Ulf Dalheim, publisert 14. august 2023

Konseptet er både a la carte og ikke minst en fem-retters meny som skifter med sesongene. VinPuls har vært innom og testet restauranten med både vår- og sommermeny på spisekartet. Sist uke kom høstmenyen, som byr på søtpotetsuppe, krabbekaker, oksekjaker, manchego ostefat og to-lags sjokoladekake med jordbær, vaniljeis og sjokoladekjeks. Den ser interessant ut den også.

Mye restauranthistorie i veggene der

Men først litt mer om lokalet og stemningen ved Emilies Eld. Noen vil huske tilbake til 70- og 80-tallet, med Teatergrillen og deretter Pinocchio på «hylla» i nederste del av dagens lokale. Så det ligger mye restauranthistorie i veggene her. Likevel var Eld noe helt nytt og ganske så imponerende da dørene ble åpnet for nykommeren i 2011. Litt Chicago, litt Paris, litt London var det over design og innredning. Et tiltalende åpent to-etasjers lokale med åpent kjøkken og stor grill helt innerst ble presentert. Grillflammene på kjøkkenet sto til Eld-navnet og logoen. Det er mer dempet nå, men fortsatt kan du ved de nærmeste bordene få en slags «chef’s table»-følelse, med gode muligheter for å se kokkene i aksjon.

Lokalet er stort sammenlignet med de fleste av restaurantene i byen. Men det er bygd og sammensatt slik at de fleste gjestene sitter skjermet, noen i en slags «båser», og det er lite støy/prat å høre fra nabobordene. I tillegg er det luftig og pent innredet. Et vinskap er et dekorativt skille mot baren, hvor det i hvert fall de første årene var populært å stoppe opp og ta en smakfull drink før eller etter middag.

Folkelig fine dining – og någgå attåt

Maten ved Eld er ikke fine dining med pinsettbruk. Mer folkelig «fine dining», raust og rustikk, uten at det blir uspennende. For når kjøkkenet lykkes kommer det veldig gode retter på tallerkenen. Bruk av spennende råvarer trekker opp, samtidig som det gode grillkjøttet alltid er på menyen.

En sharingmeny med bl.a. crispy duck og kinesiske pannekaker har de også fått plass til. I tillegg har restauranten på hverdagene mellom 16-18.00 tilbud om en dagens tre-retter til kr. 495,- og middagsbuffet til kr. 295,-. Men det er a la carte og tre- eller fem-retter som gjelder.

Ved begge våre besøk ble vi raskt møtt av hyggelig personale innenfor døren, og geleidet til det bestilte bordet. En gang satt ved nede ved kjøkkenet, den neste oppe i 2. etasje. Opplevelsen blir forskjellig. Nede blir det litt å følge med på travle kokkehender, oppe har du mer luft og adskillig større oversikt. Det er litt roligere der.

Vi valgte begge ganger å be om vinlisten i stedet for å bestille drikkepakke. For Emilies Eld har et vin- og drikkekart som for den innvidde kan by på noen svært gode kjøp. Det er alltid fint å se vinkart hvor man har viner med litt alder, og hvor de også er godt priset. Men «godbiten» vi hadde sett oss ut etter å ha sjekket vinlisten på nett før siste besøk, en magnumflaske med Trimbach Riesling Cuvée Frederic Emilie i 2010-årgang til godt under 2000 kroner var dessverre utsolgt, uten å være tatt bort fra nettsiden eller det trykte vinkartet.

Servitøren hadde ikke glemt oss…

Etter en tids leting, hvor vi nesten begynte å frykte at vi var avglemt, dukket servitøren opp og beklaget, både ventetid og at vinen ikke var funnet. Samtidig hadde hun med et forslag til erstatning som vi kjapt takket ja til, en annen flott Alsace-riesling fra superprodusenten Domaine Weinbach. Også den i magnum, dog ikke i så gammel årgang som den vi hadde gledet oss til å smake. Men en herlig hvitvin uansett, så smilene våre ble beholdt.

På den røde siden fant vi (heldigvis) den andre godbiten vi hadde sett oss ut. Veneto-produsenten Allegrini La Poja 2005 til 1150 kroner er det ikke noe å si på! Ved første besøk klarte vi også å lure til oss det som visstnok var siste flaske av Rioja-produsenten Contino, årgang 2005. En himmelsk spanjol, og helt på topp drikkemessig. Så Emilies Eld kan by på svært spennende vinopplevelser om du leter litt i vinkartet.

Brød og smør kom raskt på bordet, og brødkurva inneholdt dessuten et knekkebrød som fikk selskapets knekkebrødbaker til å hente inspirasjon til egne bakevarer. Blant forrettene vi fikk prøvd ut på våre to besøk var både storfetartar, rødbetetartar, asparges (både grønne og hvite på samme fat), kamskjell og ved siste besøk skalldyrsuppe. Tartaren av storfe indre var «krydret» med soppmajones, sprø pepperrot og syltet sopp.

Aspargesretten var strålende, helt perfekt varmebehandlet, sprø, friske, delikate. Hollandaise-saus og spekeskinke sto god til. Kamskjell kan aldri bli feil hvis de er riktig stekt, noe som var tilfellet her, og de gule betene var et morsomt tilbehør som også sto godt til sausen. Men skalldyrsuppa ved siste besøk leverte dessverre ikke til ståkarakter. Skalldyr manglet helt, smaken ble overdøvet av et røkt/brentpreg, og konsistensen var nærmere skalldyrfond enn suppe. En liten fløteskvett, noen blåskjell og kanskje sjøkreps eller hummerbiter oppi suppa hadde gjort susen her.

Både vegansk – og gjennomgående solid på kjøtt

Menyene har gjerne også en forrett med vegansk vri. Som bakt sellerirot første gang, sist i form av den nevnte rødbetetartaren. Begge pent anrettet og med tilbehør som løftet smaksopplevelsene.

Kjøtt generelt skal Emilies Eld ha ord på seg å levere bra på. Vi har testet ut to varianter av en av storselgerne ved Emilies Eld, entrecote av storfe. Ved første besøk var vi ikke overbevist, for kjøttet manglet forventet grillsmak, hadde både litt for mye tyggemotstand og var ikke renskåret for brusk og slintrer. Men kalveentrecoten vi fikk servert sist leverte til applaus rundt bordet. Perfekt stekt i forhold til hvordan vi ønsket kjøttet, mørt og med god grill- og kjøttsmak. Tilbehøret var også fint avstemt, ertepurre, bakte cherrytomater, asparges og sjalottløk.

VinPuls liker godt at spesialmenyene ved restauranter inneholder en osteservering. Emilies Eld leverer godt opp mot vårt ønske her.  Camenbertmousse er en fin vri på en mye brukt ost, og når vi neste gang får det mange (vi også) mener er verdens beste ost – Brillant Saverin – er vi mer enn klar for siste dessert. Litt ost også der, med ostekake og kirsebærsorbet. Enkelt, men godt. God espressokaffe fikk vi også til.

Emilies Eld scorer fullt hus på lokale, inventar, stemning og service. Restauranten har også en vin- og drikkeliste som har bra bredde, og som nevnt tidligere – med noen virkelige godkjøp for den som jakter på slikt. Med noen små justeringer og oppgraderinger på enkelte av rettene, kan Emilies Eld klatre ytterligere et hakk eller to opp på rangstigen blant byens beste utesteder for mat og drikke. Den utfordringen tror vi personalet og eiere er motivert til å ta.

VinPuls-poeng: 70 av 90
Mat: 30/40, Vin/drikkeliste: 15/20, Service 8/10, Lokale: 10/10, Pris: 7/10

Info: Anmelderen var i 2014 engasjert av Norrein for å skrive jubileumsboken “Det store kuppet”, om Norrein-historien og Egon-restaurantene. Norrein er eier av Emilies Eld.